O Mary! En oversettelse av kvinnen som ville gifte seg med djevelen

Butte, Montana 13. Januar 1901

Jeg, et kvinnemenneske på nitten år, vil nå begynne å nedtegne et så fullverdig og ærlig portrett av meg selv som overhodet mulig; portrettet av Mary MacLane, uten sidestykke i verden.

Jeg er overbevist om dette, fordi jeg er egenartet.

Jeg er høyst original fra naturens side og i stadig utvikling.

Jeg har i meg en ganske usedvanlig intensitet for livet.

Jeg kan føle.

Jeg har en fabelaktig kapasitet for misere og for lykke.

Jeg er vidsynt.

Jeg er et geni.

Jeg er en filosof av min egen peripatetiske skole.

Jeg bryr meg hverken om rett eller galt – jeg har ikke samvittighet.

Min hjerne er et konglomerat av aggressiv variasjon.

Jeg har oppnådd en vidunderlig undrende tilstedeværelse av miserabel, morbid ulykkelighet.

Jeg kjenner meg selv, å, meget godt.

Jeg har tilegnet meg en egoisme som er særlig uvanlig.

Jeg har gått inn i de dype skoger.

Alt dette er eksepsjonelt. Jeg konkluderer derfor med at jeg er ganske, ganske egenartet.

Jeg har jaktet etter et snev av en parallell til meg, iblandt hundrevis av mennesker jeg kan kalle bekjente. Men til ingen nytte. Det finnes mennesker og mennesker av varierende dybde med intrikate karaktertrekk, men det finnes ingen som kan sammenlignes med meg. De unge på min alder, hvis jeg våger å gi dem bare et glimt av mitt virkelige sinn, blir bare stående og stirre på meg i undrende dumhet, uforstående; og de gamle på førti og femti - for førti og femti vil alltid være gammelt for en på nitten, kan heller ikke annet enn å stirre i dumhet, med mindre deres smale tankegang trer frem, og de begynner å smile deres små djevelske smil av overlegenhet som de reserverer for alle unge dumme ting. -Å, idiotien til førti og femti til tider!-

Men dette er ekstreme eksempler. Det finnes iblant mine yngre bekjentskaper de som ikke stirrer i dumskap, og til og med iblant førti og femtiåringer kan det være noen som forstår enkelte deler av min kompliserte karakter, men ingen kan forstå den i sin helhet.

Men, som jeg sa, det finnes ikke et snev av en parallell til meg.

Jeg tror likevel, at det finnes to berømte sinn i denne verden av ord som har visse likhetstrekk med meg. Dette er sinnene til Lord Byron og Marie Bashkirtseff. Det er i Don Juans Byron hvor jeg gjenkjenner deler av meg selv. Det er vanskelig å se opp til karakteren Don Juan, men umulig å ikke se opp til Byron med hans sublime sannheter. Han er sannelig noe å se opp til. Han avslørte og eksponerte sin sjels blanding av godt og ondt - for verdens skue, som man sier. Han kjente menneskeheten. Og han kjente seg selv.

Og hva angår den andre, Marie Bashkirtseff, ja, jeg er ganske lik henne på mange punkter, har jeg blitt fortalt. Men på de fleste punkter overgår jeg henne.

Der hun var dyp, er jeg dypere.

Der hun var vidunderlig i sin intensitet, er min intensitet stadig mer vidunderlig.

Der hun hadde filosofi, er jeg en filosof.

Der hun hadde en forbløffende slående forfengelig innbilskhet, er jeg enda mer slående forfengelig og innbilsk.

Men hun kunne uten tvil male gode malerier.

-Og jeg-,hva kan vel jeg?

Hun hadde et nydelig ansikt, mens mitt er kjedelig, som et ukarakteristisk, ubetydelig lite dyr.

Hun var omgitt av beundrere, forståelsesfulle venner, mens jeg er alene – alltid alene, selv om det finnes masse mennesker.

Hun var et geni, og jeg er et større geni.

Hun led av det å være en ung kvinne, og jeg lider av det å være en kvinne, ung og alene.

Og slik er det. Jeg har kommet til kanten av verden. Ett steg til og jeg vil falle utenfor. Jeg tar ikke dette steget. Jeg står på kanten og jeg lider.

Ingenting, å, ingenting i denne verden kan lide slik en ung kvinne lider når hun er ung og alene!

Mary Maclane (1881 -1929) er en glemt, kontroversiell canadisk-amerikansk forfatter. Hun utga tre bøker i sitt liv, samt skrev og spilte i stumfilmen ”Men Who Have Made Love To Me” fra 1918. Hun er mest kjent for sin første bok ”I Await the Devil`s Coming” (eller ”The Story of Mary MacLane” som forlaget bestemte at det skulle hete). I boken skriver hun direkte og skamløst om kjærlighet for seg selv, seksuell dragning mot kvinner og menn, ensomhet, tyveri, meninger om litteratur, og at hun ville gifte seg med djevelen og Napoleon Bonaparte.

"O Mary!" er en del av en serie mini-oder til kvinner vi i byrået er opptatt av, nysgjerrige på eller stiller oss undrende til. Disse mini-odene er stiklinger av Blomster & Bureau sin første tekstserie O-serien (O som i Ode, Oppmerksomhet til, Oohh, Ops og O yeah).

Vil du lese flere mini-oder? Trykk på taggen nedenfor så kommer alle opp.