Hele dronningriker: Byrået spør Victoria Kielland
B&B:
Byråets arbeider for tiden med å skrive O-serien, som på en eller annen måte forholder seg til biografiske personer og faktiske hendelser. En av tingene vi snakker om er hvordan posisjonere seg i forhold til den man skriver om. Victoria, du har arbeidet med dette i Dammyr, en roman som omhandler flere biografiske personer, steder og hendelser. Vi lurer på hvordan du gikk frem i arbeidet med å skrive deg inn i (en) biografisk(e) fortelling(er)?
Victoria:
Etter de siste ukenes diskusjoner er jeg ganske sorgfull, denne diskusjonen i forhold til jegets posisjon i tekst og personer som har levd og lever. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det er en motløs samtale fordi den allerede er skeiv, og den plasserer seg på en akse av apati.
For selvsagt skriver jeg om meg selv, og selvsagt henter jeg fra meg selv, fra mitt liv, men å innrømme det vil bygge opp under det blikket litteraturen leses med om dagen, den perverterte leser-rollen jeg opplever at vi nå har fått. Noen helt snodige former for digitale lesninger der forventningen om sannhet og biografisk materiale foreligger allerede før boka har gått i trykk, før forfatteren har skrevet den, i det sekundet boka er meldt på innkjøpsordningen, higer lesere etter å lese noe fra virkeligheten. Forlagene kontakter bloggerne og signerer bokkontrakter – finner frem til det moderne jegets støpeform: en iscenesatt og deformert, vidunderlig konstruksjon. Vi leser og finner og henter og finner og ser og ser og ser og ser, helt til noen lukker gardinene og sier stopp. Nå kommer du ikke lenger inn. Nå sier jeg nei, nå lukker jeg døra, nå har jeg satt opp facebook-restriksjoner, nå er du en "bekjent" ikke "venn", nå finner du en låst instagram-profil, nå får du ikke se bilder av forfatteren i blå kjole, som kan bekrefte den blå kjolen som er beskrevet i første kapittel, vi har rett og slett sklidd inn i et dunkelt landskap, der alle gnir seg i øynene for å skjerpe sansene. Langt inne i hula, der ingen vil være, men alle vil se. Så la meg vise: jeg er boken, hundre ark, en lang historie, disse tingene vil jeg fortelle om, jeg er min egen form, jeg er sann, dette er min kropp, alt dette som står her inne.
Les: langs kanten av kroppen. Forfatteren er blindeskriften: tegnet som henviser videre, alt det du bare kan kjenne med hendene. Alt det som ligger bakenfor. Langs kanten av boka. Kanten av det hvite arket. Prikkingen under fingertuppene.
Likevel, skriver jeg om meg selv hver eneste dag og jeg vet ikke hvor ofte jeg og mine kolleger har denne samtalen, er det greit? Er det innafor? Står dette seg? Er det spekulativt? Nei det går ikke, det er ikke dette litteraturen skal være.
Men for å komme til poenget. Min vei inn til det biografiske materialet var mine minner. Min oppvekst. Min historie og mine møter med Fredrikstad. Men det holdt ikke, teksten måtte bearbeide noe mer allment enn mitt sørgende blikk på meg selv, og det var gjennom den letinga, at jeg fant disse personene, Ingeborg og Gunvor. De hadde vært der hele tiden, de hadde vært der når jeg vokste opp, de var der fra før jeg var født, før mine foreldre bestemte seg for å ta oss med til Fredrikstad, fremfor å bli boende i Egersund. Disse kvinnene vokste opp i denne byen jeg har vokst opp i, disse kvinnene levde så hardt og skarpt og døsig, alt på en og samme tid. De drev langsomt mot stupet slik jeg driver mot stupet hver eneste dag. Jeg ble så glad da jeg fant dem, det var som om min barndom og mitt liv i Fredrikstad ble opphøyet til noe mer, at den døsige depresjonen, den seige tunge bevegelsen på et eller annet vis ikke var min skyld, det var ikke min feil at jeg var så sint, det var bare akkurat som med Gunvor og Ingeborg. Jeg fant aldri noen utvei. Å møte Gunvor og Ingeborg gjorde noe med sorgen og sinne i meg, forsterket det, bekreftet det, forstod det.
Hovedsakelig leste jeg for å prøve å forstå, for å finne svar, er det denne byen jeg kommer fra? En by jeg i så mange år har nektet slektskap til. Jeg leste og leste, helt til jeg fant dem, så begynte jeg å skrive. Skrev ut personer jeg kunne kjenne meg igjen i, skapte personer som gjorde oppveksten min mer magisk enn noen gang. Skrev meg inn i en tid som ikke var min egen. Det lå en enorm befrielse i det.
B&B:
Hvordan var prosessen med det å posisjonere seg i forhold til de biografiske personene?
Victoria:
Jeg lurte lenge på om boka burde skrives i jeg-form. Det jeg-formen gjør er jo at den gir deg så mye gratis, den impliserer så mye, trekker deg helt innunder gensern liksom, og hvisker jeg har opplevd så mye og nå skal jeg fortelle. Selvsagt vil jeg ha folk innunder genseren, gjerne på daglig basis, men ikke i bøkene jeg skriver. Så, så langt jeg kan klare vil jeg dytte oppmerksomheten over på noen andre, noe annet, en stemme, en pust, et hjerte, en øreflipp, en navle, en brønn, en underjordisk verden av maur. Tekstene skal være store, hele dronningriker, de skal alltid være like dårlige som meg, men hundre tusen ganger bedre, de skal handle om å forstå og dytte på siktlinja, hva tror du at du ser? Tekstene skal ikke psykologiseres eller peke mot et jeg – hverken forteller eller forfatter, eller - de gjør det allerede uansett (det ligger i leser-kontrakten) men jeg vil ikke hjelpe til på den fronten. Jeg vil ikke gestalte jeg-formen, ikke i disse tider, ikke når vi sitter med så sørgelig begrensede leseformer som vi gjør nå.
Vel. Dette blir veldig springende. For samtidig som jeg ikke vil skrive i jeg-form eller linke tekstene opp til “mitt” liv - og derfor i Dammyr skriver om andre - mener jeg jo at man skal være forsiktig med å skrive om nettopp: andre enn seg selv, man skal hvert fall vite hva man gjør. For bruker man virkeligheten – i mitt tilfelle helt konkrete, historiske hendelser, er jo dette for å markere en eller annen form for sannhet, boka skriker jo: DETTE HAR SKJEDD. Og hvorfor bruker man såkalte sannhetsmarkører? Det bør man spørre seg selv om. Boka blir jo vitterlig ikke noe bedre bare fordi den kan peke på seg selv og brøle: JEG ER SANN. Sannhet er for meg ikke et kvalitetskriterium i litteratur. Vi har jo allerede ukebladspalter som “Det hendte meg”.
Altså. Selvsagt kan sannheten være så viktig å formidle at det i seg selv trumfer kvalitet (et eksempel på dette er teaterforestillingen Hate Radio av Milo Rau, om folkemordet i Rwanda) – men det er ikke nødvendigvis sånn at det blir god kunst av den grunn, den kan være helt usannsynlig viktig og ubehagelig opplysende, men ikke nødvendigvis gjøre seg som kunst eller et estetisk objekt. Å jobbe ut fra en slik strategi opplever jeg som spekulativt.
Uansett.
Før man skriver om andre, må man vende pistolen mot seg selv.
Men som sagt, det var en enorm befrielse når jeg kunne skrive meg selv inn i et annet menneske. Og det er vel i den prosessen må man vite hvilken stemme man har. Hvilken stemme man tar. Det var en enorm glede i å være en parasitt, og henge seg fast i et bryst, eller et bein, i en beskrivelse av en historie som ikke var min. Denne euforien, gleden i å klistre seg fast til noen andre – ja, man skal være klar over at det er det man gjør. For det er jo et underlig (og alvorlig) paradoks at jeg ikke har like mange hemninger når jeg skriver om andre, som jeg har når jeg skriver om meg selv. Uansett, min posisjonering med tanke på det biografiske materiale endte med å dreie seg om at jeg måtte ofre like mye i hvilke sider jeg skrev frem som det jeg trakk frem hos Gunvor, Ingeborg, Aurora og Renate. Så hva betyr det da? Å ofre like mye? Jeg tror poenget mitt er, at om jeg skal fremstille noen andre, må jeg også våge å fremstille sider av meg selv jeg ikke liker, for selv om Dammyr er en bok hvor jeget er fraværende, er jeg – Victoria Kielland, like mye i teksten for det om. Og det er viktig å huske. At skillene glir over i hverandre. At jeg tar en stemme og gir en stemme. Gestalter og forvalter som et hvilket som helst annet byråkrati. At det til slutt ikke er noe forskjell på hvem som er hvem, Gunvor, Ingeborg, Aurora, Renate, forteller, forfatter, jeg, fordi boka, språket, byen, stemmen, hjertet, skammen, sorgen, driver frem i en ustanselig frustrert sang. Så ja - her blandes korta. Her sklir det ut. Her blør armer og bein over i et nytt lem. Her vokser det hud ut av greinene. Naturen er konsekvent, der jeg ikke får til å være det.
B&B:
Kan du fortelle litt om hvordan fant du frem til fortelleren i Dammyr? Du har snakket litt om "en stemme" i boka, en "masete" stemme, kan du si noen ord om dette - hva/hvem er denne stemmen?
Victoria:
Stemmen driver jo fremover helt ustanselig. Den er veldig anmassende, og hopper fra bilde til bilde, panorerer, og zoomer, eufori og bunnløs sorg på en og samme tid. Den klarer ikke slutte å snakke, den snakker og snakker og snakker og snakker og denne stemmen "kom av seg selv", og dette forstod jeg ikke før ganske så seint, at denne stemmen er livredd for å stoppe, livredd for å se hva som finnes rett fremfor seg. Livredd for å stå stille. Hvem den er og hva den er, er jeg usikker på, men den står for meg nå som en betingelse som gjorde at boka kunne skrives, muligens var dette den eneste måten jeg kunne fortelle dette, byens sorg, vindens smerte, min egen ungdom, den eneste måten å fortelle på var å la alt komme på innpust og utpust, innenfor de to rosa permene åpnet det seg et uendelig stort fossefall, og når du åpner den rosa demningen slutter ikke vannet å renne, vannet har ingen punktum eller tegnsetting, vannet lar seg ikke stoppe, vannet renner til dammen er tom.
Og nå, er dammen tom.
