• Black Twitter Icon
  • Black Facebook Icon

Det kan være vanskelig å være på nett. 

Derfor har vi lagt inn jevnlige hvite hull med avslappende musikk som du når som helst kan trykke på. Det finnes også sorte hull.

  

B&B er non-profit.

Alle bidrag mottas med stor takknemlighet.

Du kan støtte oss her 

Siste innlegg

Orakelet svarer: Musikk og Repetisjon

August 7, 2017

 

 

Kjære Orakelet, 

 

Hvorfor er det sånn at man hører på den samme musikken om og om igjen? Kan man lære seg å like nye lyder, slik man ofte leser nye ting, i stadet for å bare betrygge seg selv med å velge det man allerede vet man liker?

 

 

 

 

Kjære Grevlingsbråten,

 

Alt er komplisert. Dette svaret er komplisert. Det verserer mange teorier omkring dette fenomenet (at man slutter å høre på ny musikk relativt tidlig i livet sammenlignet med andre former for kunst), men dette oraklet synes de aller fleste utelater det viktigste poenget. Jeg kommer til det. Først litt uviktigere poeng.

- "Folk liker å lytte til den samme musikken de lyttet til da de var unge og vakre og lykkelige og verden lå for deres føtter."


Unge, ja. Vakre? Lykkelige? Nonsens! Orakelet lytter fortsatt til mye musikk fra sin ungdom, da Orakelet var stygt, dypt ulykkelig, svært ensomt, og verden fortonet seg som en lukket klubb Orakelet aldri kom til å få innpass i. Det er ikke gode minner om pågangsmot, gyllen fremtid og glede som fikk Orakelet til å sette på f.eks The Cure.

- "Folk er vanedyr og liker egentlig ikke å utfordre seg selv og utvide sine horisonter. De sier de gjør det, men de gjør ikke det."


Heller ikke sant! Som du så vidt er innom, kjære Grevlingsbråten, så er det da vitterlig ikke slik med de fleste andre former for kulturell adspredelse? Man leser nye ting hele tiden, filmelskere ser nye filmer, etc. Hvor mange nye, spennende, utfordrende, horisont-utvidende bøker har vel ikke Orakelet lest med The Cure spillende i bakgrunnen? Hvor mange bøker har ikke Orakelets mor fortært til tonene av Schubert pianosonater?

- "Musikk var bedre før."


Niks.

Nei, Grevlingsbråten, disse forklaringene holder ikke vann, og selv om man med en del godvilje skulle finne på å akseptere at hver av dem har spor av sannhet i seg, ville ikke disse sporene, samlet, kunne rundes opp til sannhet. Ikke en svak sannhet engang. Nei, for å komme til bunns i dette må vi konstatere at det er en VESENSFORSKJELL på musikk og mye annen kunst, deriblant det aller meste av skriving, og det er dette:

Det aller meste av bøker og filmer er laget for at publikum skal lese/se den én gang. Det er vitterlig sant at det finnes bøker og filmer man kan sette mer pris på desto flere ganger man leser eller ser dem, men forfattere og filmskapere kan ikke forvente at så mye som en promille av deres publikum vil oppleve verket deres mer enn én gang. Man skriver og filmer deretter.

Musikk er, historisk og i dag (med visse unntak) skapt for å lyttes til igjen og igjen og igjen. Det er ikke bare at det er slik folk lytter til musikk, det er slik musikk er laget for nytes.

Musikken er mye eldre enn skriften selv, og mye, mye eldre en skrivekunsten (altså "skriving som kunst", ikke "kunsten å skrive"). I bokstavelig talt tusenvis av år lærte man musikkstykker av sine foreldre/læremestre og spilte dem videre ned langs generasjonene. "Folkemusikk" kalles dette i dag, for å skille det fra "klassisk musikk" (nedskrevet i noter av navngitte opphavspersoner) og "popmusikk" (musikk som i overveldende grad lyttes til fra opptak, og som man dermed kan, nærmest må, høre spilt på akkurat den samme måten, igjen og igjen og igjen). Nå er det selvsagt ingen tvil om at folketoner utviklet seg gjennom generasjoner, og ting kom til og ble tatt bort underveis, men det var uansett snakk om repetisjon på repetisjon på repetisjon, uten at folk ble lei av den grunn. Tvert om så likte folk ting bedre og bedre fordi MUSIKK FOREDLES VIA REPETISJON, ikke bare innad i musikkstykkene selv, men ved repetisjon av selve stykket. Det er ikke meningen at du skal høre "Fanitullen" én gang, og det heller ikke meningen at du skal høre "Let's Get It On" én gang. Dette er gjenbrukskunst, og menneskene som laget den visste dette. Det å vite hva som kommer, ja, å vite det helt inn i ryggmargen, gjør det MER, ikke mindre givende å lytte til. 

Skal man sammenligne for eksempel bøker med musikk er det nyttigere å se til de få unntakene i mange årtusen med musikkskapning hvor det faktisk VAR rimelig å anta for musikk-skaperen at publikum muligens kun ville høre musikken én eneste gang, og jeg tenker da på storstilte, klassiske orkesterverk skrevet før muligheter for opptak eksisterte. Og jeg snakker ikke om Schuberts ovennevnte pianosonater: Slik kammermusikk ble nedskrevet og solgt slik at ethvert hoff eller velmøblert hjem med et piano og en pianist (evt. veloppdratt pike/frue) kunne spille den igjen og igjen. Men selv de aller mest velmøblerte hjem hadde ikke et symfoniorkester i husholdningstaben. Nei, for å høre en symfoni måtte man dra til en orkesterhall og betale penger og stå i kø, kanskje mange timer eller dagers reise hjemmefra. Ikke noe man gjorde hver helg, akkurat.

Og jaggu tror du ikke dette gjenspeiles i musikken selv? Det gjør det så absolutt. Symfonier har ofte en spenningskurve og et klimaks ikke ulikt det man finner i film; dette er kunst som skal sitte som en kule ved første gjennomlytt. La oss forestille oss et eksempel de fleste vil være kjent med: Det er den syvende Mai i det herrens år 1824. Via vennetjenester har du fått billett til premieren av den gamle mester Ludvig van Beethovens nye symfoni, hans niende, i Wien. Du har reist i to dager og tatt inn på hotell for anledningen. Når aftenen endelig kommer er du kledd i dine beste klær og sitter i et stappfullt Teater am Kärtnertor. Beethoven selv skal dirigere, for første gang på tolv år. Han er nesten totalt døv. Det er et kor i salen. Hvorfor er det et kor? Korverk er da ikke noe seriøse komponister putter inn i symfonier? Musikken begynner, koret forblir stumt, musikken fortryller, og du glemmer at koret er der, og omtrent førtifem minutter senere er du en av de første menneskene i verdenshistorien som får "Ode an die Freude" midt i fleisen. Med mindre du har vært i krigen er det nok den høyeste lyden du har hørt i ditt liv. Og når du kommer ut på gaten etterpå, vet du at du antakeligvis aldri vil få den igjen, noensinne. Hvordan føles det? Hva tenker du? Hvordan beskriver du dette for venner når du kommer hjem? 

Hvis du fortsatt henger med, kjære Grevlingsbråten, så vil du nok være enig i at opplevelsen jeg beskriver over har lite til felles med musikklytting i dag, men det er også verdt å merke seg at den har lite til felles med musikklytting historisk sett også. Musikk har, historisk sett, skullet kverne og kverne og gå og gå, og det var i repetisjonen at man fant ekstasen, det være seg i arbeidsviser eller salmer eller "Voi Voi".

Eller for å si det på et annet vis: Hvor mange ganger har du hørt noen si at de først virkelig begynte å like en bok den tiende gangen de leste den?*

Poenget er at å høre på den samme musikken, igjen og igjen, ikke er et sykdomstegn hos deg som lytter, men tvert imot en egenskap hos musikk som kunstform.

Men jeg leser også et håp om råd inn i spørsmålet ditt, Grevlingsbråten. Hvordan kan du lære deg å like nye lyder? Én måte er du sikkert kjent med; finn noe som har overfladiske likheter med ting du liker allerede og lytt til dem, MANGE GANGER. Men dette er en investering i tid du kanskje ikke er villig til å gjøre, så hva med å lytte til musikk som er skapt å bare å skulle lyttes til én gang? Ta deg en symfoni. Lytt høyt. Liker du ikke orkestermusikk? Det finnes mange, mange opptak av (legendarisk gode) halvimproviserte jazzkonserter hvor bandet har som mål å rive deg med der og da heller enn femte gang du lytter. Støymusikk er en annen sjanger som ofte tenderer mot en slags dramaturgi hvor overraskelsesmomentet er viktigere enn repetisjonsmomentet. 

Eventuelt så kan du fortsette å lytte til det du lytter til, uten skam. Den dopaminen som strømmer til hodet når du hører en gammel, inngått øresko fra ditt favorittband fra ungdomstiden, det er ikke du som har gått i stå - det er musikk som fungerer slik musikk har fungert siden mennesket begynte å dyrke jorda.

 

 

 

Så Skam ei din Repetisjon,

Det er Klangens og Sjælens Konjuksjon

 

 

 

På Gjenhør!

Hilsen Orakelet



*Det finnes alltid unntak, og f.eks en del religiøse tekster er ment å skulle leses om igjen og om igjen. Og tror du ikke disse ofte er "musikalske" i sin oppbygging, med gjentakelser og tidlige fraser som gir ny mening når du vet som kommer siden. Hver gang Orakelet leser Forkynneren blir den bedre. 

 

 

 

Orakelet er byråets egne rådstjeneste. Har du noe du lurer på av alskens art? Send henne et spørsmål. Svarene hennes publiseres her på vår blogg Notater, # Orakelet. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vil du lese flere råd fra Orakelet? Trykk på taggen nedenfor så kommer alle opp. 

Please reload

Please reload