• Black Twitter Icon
  • Black Facebook Icon

Det kan være vanskelig å være på nett. 

Derfor har vi lagt inn jevnlige hvite hull med avslappende musikk som du når som helst kan trykke på. Det finnes også sorte hull.

  

B&B er non-profit.

Alle bidrag mottas med stor takknemlighet.

Du kan støtte oss her 

Siste innlegg

O Marilynne! Å lese Marilynne Robinson på tvers av tre horisonter

November 23, 2017

 

 

Bestemor, mamma og jeg sitter i stua etter å ha drukket ettermiddagskaffe fra serviset med de minste koppene. Noen ganger når vi sitter slik, forteller bestemor fra oppveksten, eller krigen, eller lærerskolen. Av og til forteller hun på en slik måte at det hun har opplevd angår oss alle tre. Gjengivelsen av konkrete episoder i hennes liv, er alltid ˗˗ på sett og vis ˗˗ betraktninger over noe allment, hvis vi hører godt etter. Det kan være om barndom, arbeiderbevegelsen, å være kvinne, naturvern, Jesus, avisene. Bestemor sier ofte at hun synes ting liksom har lagt seg til rette for henne. Hun har aldri hatt ambisjoner om å leve noe annet liv enn det livet som kom henne i møte.

Hver gang hun sier dette blir mamma og jeg tankefulle. Mamma nikker, og jeg sukker kanskje. Om vi óg kunne leve slik.

 

Andre ganger er det vanskeligere for oss tre å snakke sammen, på tvers av generasjoner, på tvers av horisonter med helt ulike fargenyanser. Vi lever i forskjellige verdener, vi har ulike indre landskap. Der moren min ser en lyserosa kveldshimmel innvevd i grå slør, er blikket mitt vendt mot en platt, blå himmel, bare så vidt er synlig mellom løvverk, hustak og vaiere. Bestemor ser alltid mot morgengryet. 

 

Denne ettermiddagen, etter vi har drukket kaffen, er det slik. Vi ser i forskjellige retninger, for slitne eller opptatt med vårt eget til å styre blikkene mot noe annet enn hver vår himmel. «Skal jeg lese høyt for dere?», spør jeg når stillheten har vart for lenge og konversasjonen blitt for «pludrete», som mamma sier. Bestemor og mamma nikker, og jeg henter Gilead. Romanen er den første i en trilogi av Marilynne Robinson, satt i en småby i Iowa, der prestefamilien Ames har levd i generasjoner. Hver generasjon har vært preget av sin tids teologiske og samfunnsmessige strømninger, som har sivet inn i lokalsamfunnet, gjennom bøker, radio, aviser og reisende.

 

Jeg leser langsomt og med tydelig artikulasjon. Jeg ser ofte opp på bestemor, for å passe på at hun henger med. Det lysebrune blikket har farge av rav, regn og melk.

 

Gilead har form av å være en døende fars avskjedsbrev til sin sønn, som han vet at han aldri skal bli kjent med som voksen. Gjennom brevformen ser pastor John Ames tilbake på livet sitt.

 

«Jeg kan egentlig ikke si hva som er vakkert lenger», leser jeg og ser opp på bestemor, som smiler.

«Jeg kom forbi to unge karer på gaten forleden. Jeg vet hvem de er, de arbeider på bilverkstedet. Ingen av dem går i kirken, bare to skikkelige, unge slyngler som må slå vitser hele tiden, og der sto de og lente seg mot verkstedveggen i solen og tente sigarettene sine. De er alltid så svarte av smørolje og stinker sånn av bensin at jeg ikke skjønner hvordan de kan unngå å ta fyr selv. De sendte bemerkninger frem og tilbake som de pleier, og lo på den ondskapsfulle måten sin. Jeg syntes det virket vakkert.»

 

John Ames er ikke en feilfri mann, slik ingen av karakterene i Robinsons romaner er feilfrie. Deres svakere sider kan være mer eller mindre synlige for leseren, og karakterene har også et mer eller mindre reflektert forhold til dem. Ames er for eksempel en lærd mann med høyt refleksjonsnivå, men allikevel er det som om noe stadig glipper ut av hans resonnementer. Det kan være noe som er for stort – som denne skjønnheten som han ikke helt kan plassere. Eller følelser han ikke er i stand til å vedkjenne seg, som sjalusi. Det er kanskje denne kombinasjonen av briljant formuleringsevne, innsikt og avmakt, som gjør ham til en troverdig forteller.

 

Etter at vi har lest bare en kort stund, er det som om det skjer, det som vi kan oppleve når bestemor forteller om sitt eget liv. En enkel, enestående hendelse som tilsynelatende ikke peker utover seg selv, blir vår. Pastor John Ames’ blikk på to unge slyngler blir som et felles minne. Et bruddstykke, en uerstattelig bit av det store livet som blir gitt oss. Et liv som er felles, som består av myriader av øyeblikk og av historier som har gått forut for, eller parallelt med, vår egen. Vi har hver vår himmel, bestemor, mamma og jeg. Og vi har ulike opplevelser av tid. Men i noen øyeblikk er det som om tiden ikke betyr noe, og man innser at det bare er én himmel, uansett. Jeg kan ikke egentlig si hva som er vakkert lenger. Det glipper unna, men vi har erfart det.

 

 

 

 

 

 

“O Marilynne!” er en del av en serie mini-oder til kvinner vi i byrået er opptatt av, nysgjerrige på eller stiller oss undrende til. Denne mini-oden er til den amerikanske romanforfatteren og essayisten Marilynne Robinson (f.1943) og fremodet av Live Lundh. 

 

Vil du lese flere mini-oder? Trykk på taggen nedenfor så kommer alle opp.

 

Please reload

Please reload