Du er et levende sted. Samsnakk med Marte Huke

MARTE har kommet med sin femte diktsamling. Det har gått åtte år, inkludert en roman, en oversettelse av Anna Rydstedt og en fødsel, siden forrige diktbok. B&B er spent på å høre hvordan denne fødselssuiten har blitt til. AINA klikker seg inn på sjatten og finner MARTE klar ved tastaturet i Trondheim.

14. OKTOBER 2019 kl 1303

AINA: Aller først, hjertelig til lykke med ny bok! Stor og vakker, bundet inn i et herlig fargerikt, undersjøisk perlekjede-lignende mønster. En slags undervannsinngang?

MARTE: Takk skal du ha! Jeg er så glad for at den ble fin. Takket være Maja Nilsen, som jeg ga frie hender til å lage omslaget. Ja, i collagen er det elementer både fra land og vann, men jo - kanskje mest fra havet. I så fall er det ikke tilfeldig. Havet er et motiv jeg bruker i boka, ursuppen og havet i den havende.

AINA: Ja, det starter virkelig på begynnelsen, som du også tematiserer i alle diktbøkene dine - og spesielt her, "i begynnelsen er..." som du skriver . Eller "mange millioner år tok det, før du kom hit". Er det slik at du på et vis har hele dette tidsperspektivet i deg når du skriver?

at den virkelig fjerne fortida er en del av din tankeverden`?

MARTE: Ja, sånn er det nok. Kanskje har jeg et sånt filter når jeg ser på verden. I hvert fall når jeg skriver. Jeg skriver ofte med utgangspunkt i et sted, og da er stedets historie også der. Tiden som har gått forut, og som har forberedt det som er i øyeblikket. Jeg må alltid lage en slags introduksjon, opptakt til bøkene mine, har jeg oppdaget. Og da kommer ofte dette blikket inn. At grunnen vi står på er full av rester etter andre tider. Og vi skal også komme dit, bli en del av alt, på en ny måte.

AINA: Det var litt det jeg tenkte når jeg leste boka. Når begynner en fortelling på en måte - og da er det som om du vil ha med "alt", altså virkelig alt som det er mulig å ha med når det gjelder liv og skapelse, fra det første lille livseksistens-frøet - før man etter hvert kommer inn på den fortellingen som kanskje var utgangspunkt. Her og nå. Her er det ikke noe in medias res, nei!

Ikke minst viser dette hvordan mennesket er forbundet med naturen, hvor vi kommer fra, og dermed også fortida. En dyp økologisk tanke, og er dette kanskje en typisk Hukeisk tanke?

MARTE: Ja, jeg er opptatt av at mennesket er en del av naturen, at jeg er en del av alt. Da jeg skrev den første boka mi, Delta, var det viktig for meg at jeg ikke drev så mye med besjeling av naturen, som er et vanlig grep i naturlyrikken, at mennesket speiler seg i trær, fjell, osv. Men at erosjonen, veksten, rasene osv også foregår i og mellom menneskene. At jeg ville "befjelle" et jeg og et du. Og denne tanken har jeg tatt med meg i resten av forfatterskapet mitt. Kanskje er det en typisk Hukeisk tanke?

Jeg har forresten aldri tenkt på før, at jeg ikke driver med "in medias res". Nei jeg gjør visst ikke det. Noe som er komisk, ettersom jeg som skrivekurslærer stadig påpeker at det er et bra grep for å få leseren med seg. Ha ha.

AINA: Ja, tenk, skrivingen som gjør som den vil, helt uten forfatterens lov! Men oi, "å befjelle seg" - det vil jeg prøve på neste gang jeg er ute på fjelltur. Og slik sett er det som om du har en bevissthet som strekker seg tilbake til lenge før du ble født "før vi ble til, kjære".. Noe som også er en litt trist tanke, at vi bare er bittesmå ubetydelige deler i denne enorme store livsrunddansen. Bare akkurat her og nå.

MARTE: Det er kanskje trist. Jeg synes også det er en trøst. At det som foregår her og nå er koblet sammen med noe som er mye større.

AINA: Ja, det var trøstefullt. Selvsagt. At livet er noe langt større som binder det individuelle lille livet fast i en enorm skog, som vokser og vokser. Forhåpentlig. Og da kommer vi ikke unna: hvordan håndterer da poeten dagens klimatilstand? Du berører jo dette mot slutten av boka, kanskje vi skal si noe om det siden vi allerede er innpå det.

MARTE: Ja det er lett å bli stum, blind og miste håpet i forhold til klimaspørsmålet. Jeg har en fortid fra Natur og ungdom, og har prøvd å jobbe politisk med disse spørsmålene. Jeg kom alltid til kort. Språket man må føre, skrive, lå ikke for meg. Høringsuttalelser og debatter. Tempoet, temperaturen lå ikke for meg. Men engasjementet er jo der likevel! Og jeg tror det siver opp gjennom skriften min. Jeg tror poesien kan skape innsikter og forståelse på et dypere plan. En følsomhet for språket. Poesi kan avkle språket, eller vise det fram. Samfunnet vårt og språket vi snakker er bygd opp rundt metaforer som mange ikke tenker over i det daglige. Hvis man jobber med poesi kommer man ikke utenom metaforene. Man må ta stilling til dem, bruke dem eller prøve å la være. Eller vise dem fram.

AINA: Fra det politiske til det personlige. Vi må snakke -sjatte mener jeg - om hovedfortellingen i boka. Barnet. Dette er jo en fortelling om et barns tilblivelse. Midt inni den store tilblivelsens historie. Kan du fortelle om arbeidet med å skrive frem denne skapelsesfortellinga? Særlig fødselsdiktet er jeg nysgjerrig på.

MARTE: Jeg hadde lenge arbeidet med en diktsamling. Faktisk siden 2011. Forrige gang jeg prøvde å lage den ferdig skrev jeg romanen Naturhistorie i stedet. Rester av denne diktsamlingen finnes der. Så skulle jeg på nytt prøve å skrive denne diktsamlingen ferdig, men det stokket seg bare til. Jeg var superfrustrert. Måtte begynne helt på nytt, og da begynte jeg å skrive noen dikt som beskrev det jeg nettopp hadde gjennomgått, fødsel, barselstid... Jeg lot meg inspirere av noen linjer fra Tor Ulven og Kristofer Uppdal, for å ha noe å begynne med. Ikke akkurat feminine diktere. Men kanskje nettopp derfor? Begge disse har jo også urtidsperspektivet. Da kom det noen tekster, blant annet fødselsdiktet, og diktene i det kapitlet som heter ”Mot det ukjente”. Etter det ble det mulig å lage resten av boka, og det skjedde ganske fort. Gamle tekster og notater koblet seg på, og jeg kunne komponere en helhet. Jeg skrev fødselsdiktet i direkte dialog med Kristofer Uppdal.

AINA: Å ja, det er fint! At en manns dikt kan være relevante for fødselen.

MARTE: Under arbeidet tenkte jeg på alle de mannlige naturlyrikerne som har beskrevet livet i alle fasetter, men som ikke har hatt muligheten til å gi liv selv - helt konkret - med kroppen. Og det hadde jeg førstehånds kjennskap til!

AINA: Ja, det er vakkert, å flette annet liv, all annen type "naturens gang" inn i et dikt som konkret handler om å føde . For også her er fortida til stede, bla beskrives legene som "sauruser". Og ”store bregneskoger” - som metafor for kroppen hvor barnet gror frem. Og bregneskoger er kanskje ikke mest typisk norsk skog?

MARTE: Ja, saurosene og bregneskogene kommer fra Uppdal. Da jeg tok inn dem, tenkte jeg helt konkret på det at under fødselen opplever jeg noe som ikke bare handler om meg. Men om noe som har foregått til alle tider.

AINA: Det gir helt klart et dypere perspektiv ja. Som om alt liv som har levd og blitt født fødes inn i en hver fødsel til en hver tid.

MARTE: Ja alle har blitt født en gang.

AINA: Ikke minst danner det en skarp kontrast til det konkrete i diktet, det som faktisk skjer her og nå, på sykehuset, i hendene på en jordmor, ”kald klut” på panna, ”instrumenter og kleder”. Og særlig den utrolige strofen hvor mors ”famlende fingre” til sist berører ”barnets våte hode som kommer frem mellom lårene”. En skjellsettende beskrivelse.

MARTE: Jeg har tenkt mye på det, hvordan det var å føde før i verden, uten alle de hvitkledde og trygge menneskene og overvåkningsinstrumentene. Det å føde er virkelig å være i to verdener. Man er både inni og utenfor seg selv samtidig. Det er kanskje det farligste man kan utsette seg for. Og så: berøre barnets hode.

AINA: Og så: "du glir ut av meg i et eneste sekund av mitt liv". Så enkelt så raskt så vanvittig uendelig.

Hvordan var det å skrive dette diktet?

MARTE: Det gikk kjempefort å skrive. Jeg noterte ned fødselen min noen dager etter, så jeg kunne gå tilbake og lese beskrivelsene. Og så koblet jeg dem med Uppdal. vanligvis skriver jeg veldig langsomt.

AINA: Du skrev ned like etter du fødte, var det også i diktform?

MARTE: Ja. Jeg skrev ned fødselen mens jeg satt i sykesenga, kanskje tre dager etter. Ei jeg kjenner sa til meg: du må skrive ned fødselen, for du kommer til å glemme den. Så da gjorde jeg det. Men da kom det ikke som dikt, mer i ”rapport”-form. Det var veldig merkelig å skrive. Jeg husker at det første jeg skrev var setningen: Dette er de første ordene som kommer ut av meg etter at jeg har født et barn. (men det ble ikke med i boka).

AINA: Ja, nettopp, diktformen bruker kanskje litt lenger tid på å tre frem. Men slutten av diktet! Den har jeg undret litt over.

Nå

er du der

ikke

MARTE: Der kommer Jan Erik Vold inn som en referanse: Dråpen/henger der/ikke. Barnet er ikke der (altså hos meg) lenger.

AINA: For det kan også tolkes som om barnet ikke er der i det hele tatt.. altså faktisk er dødfødt. (Men så forstår man jo raskt, på neste side, at barnet ikke er borte.)

MARTE: Det har jeg tenkt på. Men lot det likevel stå. For det skjer jo også i noen fødsler. Det er risikoen, det verste, men det skjer.

AINA: Eller - som jeg mest tenkte, at moren forsvinner, at hun kanskje sovner – eller at det er moren, dvs den kvinnen hun var, som forsvinner og blir en annen .. at jeg-et i diktet snakker til seg selv. Fra kvinne til mor.

MARTE: Ja, det er sant. Det er jo ikke bare barnet som blir født! Man gjennomgår en forandring ved at barnet kommer. Man blir født som mamma, forelder, man har gjennomgått noe livsendrende

AINA: Etter fødselen i boka følger vi barnet og dets utvikling, møte med verden, hvordan moren ser verden gjennom barnets blikk , "alt skal læres" og da spesielt hvordan språket "åpner verden for henne". spesielt dette med språket får stor plass - noe som jo gir mening når en poet forteller.

MARTE: Ja dette var noe av det sterkeste ved å ha fått et barn, for meg. Da jeg skjønte at alt hun gjør er å lære seg noe nytt, bare det å få hendene samlet, holde tunga rett i munnen, øve seg på lyder. Det var viktig for meg at jeg ikke brukte et ord som babling feks. Babyene er aktive hele tida, de må trene, være oppmerksomme, utvide sirkelen sin, referansene. Det er så mye som foregår før ordene kommer også. Og så - når ordene kommer, så interessant å høre hvordan et språk bygges i et menneske!

AINA: Du skriver om alle sidene, barnets humør, dets vilje, mor-barn-relasjonen, om selve oppgaven å være mor: "jeg skal vise henne alt" - men særlig dette vil jeg trekke frem: "jeg kan lære av hennes selvtillit" ! At et barn har en type trygghet i seg, og at vi faktisk kan lære av barnet.

MARTE: Ja. Barnet kan lære foreldrene hvordan hun skal være foreldre. Det tror jeg på. Selvfølgelig må jeg også lære henne hvordan hun skal gjøre ting. Men jeg tror det handler om det motsatte også. Den som skriver kan lære mye av å følge et lite menneskes utrettelige utforskertrang. Jeg lærer også mye om hvordan jeg håndterer ulike situasjoner og relasjoner. Hvordan mine ord og handlinger får konsekvenser. Barnet bærer følelsene utenpå og handler impulsivt . Jeg må ofte gå i meg selv, prøve å se meg selv utenfra, for å forstå hvordan ulike situasjoner oppstår. Noe som kan være bra. Jeg lærer stadig noe nytt om meg selv.

AINA: Dette kunne vi snakket lenge om. Men vi skal begynne å runde av, jeg vil gjerne bare sjatte litt om slutten. Det er jo en dramatisk slutt, en tenkt fremtidig slutt: "når du blir jord".. Og her kommer igjen et langt tidspersketiv inn - bare fremover.

MARTE: Ja slutten. Den følger opp det innledende kapitlet. Nå er barnet her, så hva vil skje. Hva er det for en verden som er, kommer til å bli.

AINA: Sirkel- og syklustenkningen. Alt fortsetter. Men samtidig, håndtere alt som faktisk er NÅ. Vår tids aktuelle smerte.

MARTE: Ja, det er jo nå vi er her.

AINA: Og så kommer det en epilog, om 22. juli. Din 22. juli 2011. Vil du si litt om den?

MARTE: Den skrev jeg opprinnelig som en tekst til en morgenlesning i utstillingen "We´re here for a good time (not a long time)" av Hertling og Andreassen på Trøndelag senter for samtidskunst. De arbeidet med en konkret gate, et konkret sted i utstillingen, Bilhuset i Trondheim. Jeg var utenfor Bilhuset sånn ca da bomben gikk av i Oslo 22. juli. Og dermed skrev jeg en tekst om den dagen. På slutten av arbeidet med boka satte jeg plutselig inn denne teksten som en epilog. Og dermed fikk jeg samlet noen tråder i boka. Underveis, mens jeg laget boka, fattet jeg ikke hvorfor det stadig dukket opp tekster om terror i manuset. Men plutselig skjønte jeg det: Jeg har egentlig skrevet boka som et svar på Nordahl Griegs linje i "Til ungdommen", linjen "Vi vil ta vare på/skjønnheten, varmen/som om vi bar et barn/varsomt på armen". I hvertfall var det det som slo meg akkurat da jeg satte denne teksten inn. Og dette diktet var jo så viktig i tiden etter 22. juli.

AINA: Boka innledes også med to drømmer. To drømmer som kanskje markerer de to tidsforståelsene i boka. Det aktuelle og det evige. Den første, ikke fra 22. juli 2011, men 22.juli året etter, setter en tydelig tidsmarkør for fortellingen - hvilken tid vi akkurat nå befinner oss i, post-22.juli.

MARTE: Ja. Og det er faktisk helt tilfeldig! Eller hva som er tilfeldig og ikke. . .

AINA: Og den andre drømmen, om et jentebarn som blir født og heter Sol, er fra mars 2015, ett år før barnet faktisk blir født – det blir en sanndrømming!

MARTE: Ja, det var en drøm jeg hadde. Den eneste gangen jeg har drømt sant.

AINA: Ah - det var jo også en stor sannhet vil jeg si.

MARTE: Ja. Det er egentlig helt vilt. Jeg var veldig spent da babyen kom ut. Og det var henne fra drømmen.