Nå ser jeg boken som en duk. Et essay om Monica Aasprongs NOMENCLATUR (2018)

Monica Aasprong. Vi må starte med navnet. Dette navnet hører til en norsk poet, som i mine øyne er en av Norges mest kompromissløse i dag. Kanskje du har hørt navnet, men ikke om arbeidene hennes? Det som ligger bak navnet Monica Aasprong? Ofte er nettopp navnet inngangsporten til et større univers, og det er det Aasprongs nyeste verk Mnemosyne Nomenclatur demonstrerer: På hver side, i ni bind, står ett enkelt navn. Ingen andre ord. Kun navn. Ikke en gang sidetall får forstyrre de 2174 navnene i verket. Boksiden, en hvit flate på ca 10x14, 5 cm, er viet fullt og helt til hvert navn. Som for eksempel Gabriele D`Annunzio, Benazir Bhutto, Fra Angelico, Franca Rame. Eller Muslim Ibn al-Hajjaj, Ibn Manzur, Mansur Al-Hallaj, Gilles Kepel, Orhan Pamuk. Tilfeldige utdrag av navnserier fra to forskjellige bind. De fleste av disse navnene er ukjente for meg, og umiddelbart renner hodet mitt over av spørsmål: Hvem er disse menneskene? Hvorfor er de plassert ved siden av hverandre, i akkurat den rekkefølgen? Hvilke navn er i det hele tatt med? Er det levende og døde? Er det ekte og fiktive personer? Og selvsagt; hva slags system er det Aasprong har sortert alle navnene inn i – det må jo være et system bak dette? Hvordan har hun tenkt? Ja, hvordan forstå et slikt stort og samtidig minimalistisk innsamlingsarbeid, som ifølge poeten selv har pågått over flere år?

Når jeg får Mnemosyne Nomenclatur tilsendt, kommer den ikke i en vanlig boblekonvolutt, men i en liten kasse som må hentes på postkontoret. Og det slår meg, dette er ikke en bok. Det er et verk. På ca 4500 sider, fordelt over 9 bind i ulike tykkelser. En krysning mellom en bok og et kunstverk – ikke ulikt flere av de tidligere arbeidene til Aasprong. Utgivelsen ble også lansert som del av en kunstutstilling ved Kristiansand kunsthall høsten 2018. Bakerst i hver bok, i en sparsommelig kolofon, står det at verket er gitt ut med hjelp av Norsk Kulturråd, og at det er trykket i 33 eksemplarer. Ellers er det ingen forord eller etterord, ingenting som kan hjelpe leseren inn i verket. Helt konkret: Ni små (og vakre!) bøker i lys grå farge, ingen bilder, ingen baksidetekst, kun tittel og forfatternavn på forsiden – satt i gult, og ett navn på nesten hver side inni bøkene, med unntak av enkelte "pauser", hvor det forsiktige, lysegrå abstrakte mønsteret fra omslagets innside er gjentatt. På bokryggene er ordet mnemosyne blitt stokket om til et nytt ord, for eksempel synemnemo, nemosynem osv. Dette er hva jeg kan se, hva jeg har å gå ut ifra. Et forfatternavn, en tittel, ni bøker og en drøss med både kjente og ukjente navn inni bøkene. Hvor begynner jeg? På Google selvsagt. Som røper at det ikke er kommet noen anmeldelser av Nomenclatur, kun to intervjuer, i Vagant og Klassekampen. Og at Aasprongs hjemmeside ikke har blitt oppdatert på noen år. Men det gjør at jeg kan gå inn på noen av de eldre verkene hennes, og starte der. Det er heller ikke umulig at en omvei via historikken til Aasprong vil hjelpe oss inn i Nomenclatur.

Aasprong har beveget seg ut av et alminnelig bokformat i alle de lyriske arbeidene sine. Unntaket er debuten (1997), en i dette forfatterskapet heller tradisjonell roman, med en tittel som er verdt å merke seg når vi snakker om navn: mellom Alex Gobulev og meg. En del år senere kom Soldatmarkedet (2003-2010). Deretter kom Et diktet barn (2010), en enorm bok til å være en diktbok, 17x23cm stort format og nesten 300 sider lang – innbundet i et skinnende, speilflashy blått omslag som ber om oppmerksomhet. Når man åpner boka er diktene spredt over boksidene i diverse variasjoner, noen ganger med rett venstremarg i stramme dubletter, andre ganger står enkeltord kaotisk spredt rundt på siden. Den underlige dialogen som går mellom mor og barn gjennom boka fremkommer mest i billedskapende vers, men også i eventyraktige, korte fortellinger. Helhetlig er det en vill, nesten uhåndterlig tekstmasse delt opp i syv kapitler med titler som "(kappebæreren)",

"(grensens fiol)", "jeg leter i jorda", "(Testamente)". Det minner om partiturer. Jeg opplever boka som en stor tekstkomposisjon – nesten et musikkverk. Deretter kom Sirkelsalme (2013), hvor det musikalske og det konseptuelle er dratt ennå litt lenger: En bok som verken har begynnelse eller slutt, men er laget som en ringperm der (postkort)arkene med nesten tusen dublett-strofer som starter med ordene "jeg så", kan vendes og vendes, i en evig sirkulerende bevegelse. Sirkelsalme har blant annet blitt fremført under Oslo Poesifestival med flere sangere og Maja Ratkje som komponist, i et halvannen times langt verk. Formgiver av både Sirkelsalme og Mnemosyne Nomenclatur er Aron Kullander-Östling. Sirkelsalme kom også i en annen bokversjon, Sirkelsalme II, i ett opplag på 3 (+2AP), og er blitt kjøpt inn av København kommune, samt Nasjonalbiblioteket i Oslo (2018). Nasjonalbiblioteket har også kjøpt inn Mnemosyne Nomenclatur (2019).

Dette er som nevnt ikke bare bøker. Både formmessig og innholdsmessig beveger Aasprong seg med kvantehopp ikke fra bok til bok, men fra prosjekt til prosjekt. Formgivningen, det fysiske formatet, og ikke minst formidlingen, fremføringen og visningen er en stor del av – og noen ganger selve – verket. Med Nomenclatur er det også noe mer: Dette handler ikke bare om verk, men vel så mye om prosess og arbeid – hva det innebærer å jobbe som poet i vår data- og internettstyrte hverdag. Men før vi går dit, skal vi ta en tur innom Soldatmarkedet (2003-2010), Aasprongs andre utgivelse, som jeg anser som et gjennombrudd, både med hensyn til respons og rent kunstnerisk. Soldatmarkedet er en samletittel for et tekstarbeid i flere deler og former; publisert som fragmenter i pamfletter og tidsskrift, som diktsamling på N. W. Damm & Søn, som lyd og opplesning på utstillinger, og som interaktive tekstbilder på nettsider som AfsnitP og Nypoesi. Ifølge Aasprongs hjemmeside pågikk prosjektet over flere år, og var et forsøk på å nærme seg selve tittelordet, og hva dette kan romme. (Ordet er hentet fra Dag Solstads Berlinroman 16.07.41, og betegner et kjent, gammelt torg i Berlin, Gendarmenmarkt). Et av utgangspunktene var ordets enkeltbokstaver, og å danne bilder bestående av en enkelt bokstav, eller et enkelt ord dannet med flere bokstaver fra tittelordet, og diverse gjentakelser av disse.

En av de digitale publiseringene av Soldatmarkedet ligger fremdeles på nettsiden Nypoesi. Her danner bokstaven t en slags hengende tekstbilledvev, et langt diktåkle som endrer mønster for hver linje, som man kan scrolle seg nedover på nettsiden. T-duken fins også i fysisk format, i en pamflett på ca 150 sider, gitt ut av forfatteren i forbindelse med Oslo Poesifestival 2007 (også med støtte fra Gasspedal og N.W. Damm & Søn):

Dette er undertegnedes hjemmetastede miniatyrkopi av en tilfeldig utvalgt del av tekstduken på side 42 i pamfletten. Skal det leses? Skal jeg prøve å uttale teksten? Eller skal det bare betraktes, som et bilde? Er det et dikt? Eller er det et rent materielt tekstarbeid, uten tanke på bruksområde, meningsinnhold, hva det skal bety – en slags omfavnelse av bokstaven t, en ren t-oppmerksomhet? Og dermed et språklig arbeid som får meg til å tenke på den tidlige modernismen i litteraturen – som Mallarmé, og konkret poesi, og nyere tverrestetiske pionerer som for eksempel Öyvind Fahlström. Dette er en kunstnerisk tradisjon hvor språkets ytterside, fremfor det semantiske, altså språket som tegn eller lyd – i form av performance, dikt, bilde eller film – er utgangspunkt. Men så, når jeg stirrer lenge nok på t-duken husker jeg også at Aasprong har uttalt at hun i dette arbeidet oppdaget at t-en er bærer av korset. Og plutselig er det som om denne enorme samlingen av t-er fremtrer som et stort gravmonument, som om det bak hver t ligger en person, en historie, et navn. Et navn?

Kanskje vi kan nærme oss tekstduken og forstå mer gjennom en liten sammenligning: Hvis vi tenker oss at tekstbildet, i motsetning til det datalinjerte, stramt strukturerte tekstbildet, var utformet med en håndskrevet t. Da ville vi sannsynligvis sett et langt mer organisk, potensielt skjevt og "uperfekt" bilde. Og muligens se for oss en utøver som skriver t etter t etter t, for hånd, og tenke – slik vi kan komme til tenke overfor en detaljrik, hyperrealistisk blyanttegning – oi denne kunstneren har faktisk skrevet eller i hvert fall notert ned t etter t etter t, det må ha tatt tid – for en jobb! Poenget med sammenligningen er å fremheve arbeidet bak resultatet. Noe som kanskje er lettere å se i et kunstverk som en blyanttegning eller klassisk oljemaleri, hvor vi på et vis også kan se håndverket, at det står et menneske bak, men som i digitale kunstuttrykk kanskje ikke er like synlig, og heller ikke blir vektlagt, eller verdsatt, i like stor grad. Som om vi da tenker at det er maskinen som har utført arbeidet, og at det da er litt juks, litt lettvint? Men selv om Aasprong har skrevet t-ene med en monoton taste-bevegelse, og ikke en svingende manuell t-bevegelse i hånden, har det helhetlige arbeidet sannsynligvis tatt like lang, om ikke lenger, tid. Særlig med tanke på at i en annen del av Soldatmarkedet, som ble stilt ut som en installasjon på Skulpturens hus i Stockholm, blir tid og omfang vesentlig: Et slags arkiveringsarbeid som bestod i å sortere dokumenter med 16 000 automatisk genererte "tekstpermutasjoner", basert på 20 "originale" – dvs. av Aasprong skapte – t-monofoner, og fordele den totale tekstmassen fysisk i et arkivskap i stål. Som Aasprong formulerer på Nypoesi: "Når man står overfor et tekstkorpus på 16 000 sider, så består en stor del av arbeidet i å håndtere tekstmassen, en ren fysisk akt". En ren fysisk akt er et uttrykk som henviser til arbeidet, det å faktisk jobbe med et slikt prosjekt, og ikke resultatet, som er det vi kan se på et nettsted eller i et utstillingsrom.

Hvis vi ser enda en gang på det data-komponerte tekstbildet. Nå ser vi ikke bare bokstaven t og mønsteret den danner, men kanskje også arbeidet bak, vi ser poeten som jobber. Og hva innebærer det å jobbe med språk og tekst i digitale medier – når Aasprong gjør det? Å bruke de tekniske begrensningene som fins i et word-program for eksempel, kan forstås som det Audun Lindholm i et essay om Soldatmarkedet kaller en "selvpålagt teknologiminimalisme"; som en slags "påkallelse av en tradisjon for det spartanske og bruken av de forhåndenværende hjelpemidler". En datamaskin har alle verktøyene liggende ryddig og lett tilgjengelig i kategorier, faner, portaler og programmer, og man blir slett ikke flekkete på hendene av å jobbe med denne trykksverten! Man må ha kunnskap om programmets funksjoner selvsagt, men i dag kan nok de fleste selv i den eldre generasjonen klare å bruke et tekstprogram og skrive noen bokstaver. Med andre ord trenger man ikke stor datakompetanse for å utføre et tekstarbeid som Soldatmarkedet, men – man trenger drift! Selve ideen selvsagt, men også intuisjon og lyst! Dette arbeidet oppstår ikke bare ved å taste og trykke på et tastatur, det er noe som trykker lenger bak, og det er kanskje dette mystiske bak selve arbeidet jeg er mest interessert i. Hvordan oppstår et slikt arbeid – hvor kommer ideen, men aller mest lysten, drivet, til å gjøre dette fra? Hvorfor vil noen sette seg ned og taste t etter t etter t etter t? Ja, hva er i det hele tatt slike ting som drift og lyst? Dette er urspørsmål jeg alltid kommer tilbake til når jeg møter arbeid som Aasprong sitt. Som jeg aldri blir ferdig med å undre meg over. Som kanskje er hovedårsaken til at jeg interesserer meg for det som for noen fremstår som innadvendt og vanskelig kunst, subjekt- og følelsesløs, dekadent, og uten kontakt med omverdenen. Men som samtidig, slik jeg forstår denne typen arbeid, er i kontakt med andre områder av vår bevissthet og måte å være i verden på – nemlig det spirituelle og meditative. Innadvendt og konsentrert kanskje, men samtidig oppløftet og utoverspredt – selvutslettende og hengivende på samme tid.

Som Aasprong selv forteller i en tekst om Soldatmarkedet (Nypoesi):

"Computerteknologien har vært en betingelse for at Soldatmarkedtekstene har kunnet bli til, og da tenker jeg ikke bare på de automatisk genererte sidene, men også de som er skapt ved tastaturet" (min uthevelse). Dette handler nettopp om skapelse, om skapelsesprosess. Verket er skapt i tett forening med datateknologien. Og til tross for at poeten ikke er vokst opp i computer-æraen, og har "en sterk ambivalens forbundet med å bruke et høyteknologisk redskap til å skrive og ikke minst lagre tekster", er det nettopp "blandingen av redsel og fascinasjon, følelsen av avmakt og ikke fullt ut beherske eller stole på redskapet," som kan sies å være noen av drivkreftene bak arbeidet. Vi lever i en datatid – den etter hvert etablerte og likevel truende antropocene tidsalder, datamaskinen er blitt vår hverdags hovedperson, et uerstattelig kommunikasjonsmiddel og språklig bindeledd mellom individ og familie, venner, samfunn. Med tiden kanskje den eneste tekst-baserte forbindelsen mellom oss selv og omverdenen. Og hva gjør denne skremmende tanken med en ordarbeider? Er det nettopp ubehaget med å erfare sin egen avhengighet av et, i skrifthistorisk sammenheng, nytt medium som ligger til grunn for arbeidet? Men i stedet for å fornekte og ekskludere datamaskinen, gir Aasprong seg i kast med den og bruker den, ja utnytter den dumme maskinen hun er overgitt til, i kunstens tjeneste. Og på den måten forbinde datamaskinen med poesiens opphav, selve begrepets betydning, poeisis – det å skape noe som tidligere ikke fantes, ved hjelp av den!

I Vagant (4/12-18) forteller Aasprong at ordet nomenclatur "ramlet ned" i hodet hennes for fem år siden, og der og da satte i gang en langvarig innsamling av navn. Slik starter det: Et ord kommer til – eller kanskje like mye fanges opp av – poeten, og setter i gang noe som skal bli et uoverskuelig arbeid, som etter hvert ikke blir mulig å samle i én enkelt bok, slik avtalen med Aasprongs forlag, Cappelen Damm, i utgangspunktet var, men dermed får mulighet til å vokse ut av det norske standard formatet for en diktbok. Ett lite ord setter altså i gang bevegelser som holder en poet i arbeid i flere år. Men dette er heller ikke hvilket som helst ord, det er et ord som for mange er fremmed, et ord som fester seg hos poeten og ikke vil forsvinne, slik de fleste andre ord gjør. I Store norske leksikon står det at nomenklatur er "en liste over en samling av de navn, fagord el. l. som forekommer i en vitenskap eller en kunstart". Med Aasprongs egen forklaring betyr nomenclatur: "benevnelse", fra latin nomen og calator: å sammenkalle gjennom navn. Begrepet brukes altså om et system av navn eller regler for navngiving. Nomenclatur er et ord som utgjør en slags portal inn til et stort univers som faktisk ikke har noen ende (tenk deg listen over alle verdens navn noen sinne!), men som må rammes inn av poeten selv. Reglene må settes, og det er her arbeidet begynner; hvordan begrense det potensielt uendelige universet av en navnsamling? Hva slags system skal arbeidet innlemmes i? Hvilke navn skal med, og hvordan velge ut? Helt konkret: Hva har poeten gjort? Jeg blar i det tykkeste bindet, leser navnene som står midtveis og ut til en pauseside, og velger dette utsnittet til en nærstudie:

Valie Export

Valerie Solanas

Valentine de Saint-Point

Valentino

Niki de Saint Phalle

Nicki Minaj

Sophie Calle

Maria Callas

Roger Ballen

Joseph-Ignace Guillotin

Celestine Mariann de Bayonne Gyldenstierne

Jacobus de Voragine

Guy Bourdin

Tracey Emin

Renée Vivien

Jeg kjenner til ca halvparten av personene på listen, resten må jeg google meg frem til. Det er både kvinner og menn, det er flest franskmenn, men ikke alle, de fleste har levd på 1900-tallet, noen langt tidligere, noen lever fremdeles. Felles for alle er at de er virkelige mennesker. Et annet fellestrekk, nesten for alle, er at de er kunstnere av diverse slag. Utvalget kan også sies å være representativt for verket i sin helhet, som rommer diverse kjente og ukjente vitenskapsfolk, filosofer, forfattere, politikere, krigsførere, statsoverhoder og kanskje særlig kunstnere, fra hele verden, fra alle tider. Alle plassert på en rekke som i utbrettet form ville blitt flere meter lang. Men, det som først og fremst tiltrekker seg min oppmerksomhet, og som gjør at navnoppsettene ikke virker tilfeldig, er bokstavlikhetene mellom noen av navnene. I utdraget ovenfor ligger den åpenbare forbindelsen mellom navnene Valie, Valerie, Valentine, Valentino, nettopp i språket, i de tre første bokstavene v a l. Men så brytes denne bokstav-likheten og glir over i en annen liten likhetsserie, Niki, Nicki, som igjen brytes, og går over i et nytt lydhermende mønster, dog i etternavnene; Phalle, Calle, Callas, Ballen, som går over i en ny variant lydlig likhet i serien Guillotin, Voragine, Bourdin, Emin, som avsluttes med en klanglig, liten knekk i Vivien. Det kan virke som om poeten har fulgt en intuisjon hvor først og fremst de ytre instansene (rytme og form) er avgjørende for navnets plassering, men hvor dette mønsteret innimellom brytes og det dermed er navnet som person og liv som styrer plasseringen. Som om navnkomposisjonene danner en slags bevegelig lydbølge som stadig brytes av små opphakkende klangkrusninger, samtidig som det dannes semantiske forbindelser, mellom forskjellige mennesker, forskjellige deler av verden, forskjellige tider – en dramaturgi som veksler mellom å bli styrt av navnets musikalitet og dets innhold. I vekslingen mellom disse språklige nivåene er det som om personer og historier flettes inn sammen med lydlighet og rytme, som om de to sidene av språket oppheves og blir både klang og mening i ett. Navnrekken viser frem språket i sin helhet.

Når jeg leser navnene merker jeg også at hvert navn alltid står i relasjon til naboene, noe som også bidrar til å begrunne navnets plassering. Donald Trump, for eksempel, er plassert mellom Donald Tusk og Robert Crumb, hhv. en politiker og en tegneserieskaper. Rent lydlig gir dette nesten en komisk effekt; Tusk, Trump, Crumb. Og er det bare meg som leser det slik, eller er det forfatterens plassering som gjør at jeg nå ser for meg en satirisk tegning av Trump? Visse navn har så klare konnotasjoner at det er vanskelig å la vær å spinne ut historier når de settes opp ved siden av hverandre. Og fordi verket er så åpent, er det som om interaksjonen mellom verk og leser blir desto tydeligere. Som om verket roper kom og les meg! Lek med meg! Et av navnene som får googlingen og den systematiske lese-, klikke- og finne-ut-hvem-aktiviteten min til å stoppe opp, er navnet Valentino i listen ovenfor. Hvorfor er det bare etternavnet som er med i dette navnet – et etternavn som ifølge Wikipedia kan tilhøre syv offentlige personer? Jeg må tenke meg om. Det betyr at det er flere personer som kan være det bestemte navnet Valentino i listen – valg og vurderinger som jeg som leser kan bestemme. Skal jeg nå velge én av disse som kan passe inn i listen, eller kan jeg her tenke at flere kan passe inn under navnet Valentino? Plutselig blir dette ene navnet utvidet til flere personer, og dermed hele navnsamlingen større. Poeten har fått meg til å delta i innsamlingen! Dette er faktisk et interaktivt lite (pusle)spill. Både i skapelsen og i opplevelsen av verket.

Som Aasprong selv sier er Nomenclatur avhengig av internettet, og kunne ikke blitt til uten. Arbeidet med å finne navn "i aviser, blader, på tv, nettet", hente opplysninger om personene, finne en plass i den store helheten og deretter skrive navnet inn, krever en kontinuitet mellom hode, hender – og data. Et arbeid som med denne beskrivelsen høres mekanisk ut, men som ikke bare er et teknisk puslespill. Det er et litterært arbeid, ifølge Aasprong: "Å skrive dette har egentlig ikke vært så ulikt vanlig skriving (…). Det er først og fremst poetiske prinsipper som har vært strukturerende for skrivingen. Det gjør at verket kanskje skiller seg litt fra den mest hardcore konseptuelle innfallsvinkelen." Jeg tenker at det er i denne delen av jobben det skjer, at verket blir til: I selve navnsettingen, og i innsettelsen av nye navn i en stadig voksende samling – i øyeblikkene av stillhet og konsentrasjon når all støy fordufter, og navnets rette plass trer frem i mengden.

Nå passer det å rette lyset mot tittelens andre ord, Mnemosyne, som er navnet til den greske gudinnen for språk og minne, og mor til de ni musene. Innbakt i tittelen ligger nettopp denne siden ved Aasprongs prosjekt: arkiveringen, innsamlingen, biblioteksordningen. Det var ordet mnemosyne og dets ni bokstaver som fikk henne til å fordele verket i ni deler, ni bøker, forteller Aasprong. De ni bindene er altså ikke knyttet til hver av musene, likevel kan hver av bindene leses som en bestemt samling navn og personer. Flere deler i bindene kan betraktes som forskjellige nasjoners avdelinger, en asiatisk, en russisk, en arabisk osv, uten at de er forbeholdt et geografisk område i sin helhet. Navnene og deres plassering styrer lesingen, men det er altså opp til leseren å kategorisere og lage forbindelser mellom dem. Navnoppramsingen kjenner vi også fra Bibelen. Betydningen av slektens utvikling og alle generasjonene ligger nettopp i å skrive opp hvert navn, å huske hvert navn, hver ætt. En nyere konseptuell slektsbok er Dag Solstads "Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896", hvor hvert navn på et vis får sin historie fortalt i en oppramsende ikke-fortelling. I motsetning til disse virkelige slektsopptegnelsene (som i Solstads tilfelle er basert på kirkebøker og andre historiske kilder), er Aasprongs arbeid en omgjøring av historieskrivingen: "En ambisjon var å gi et lite bidrag til å skrive noen av disse glemte navnene inn i historien". Aasprongs verk er en slags anarkistisk slektstavle; et radikalt navnarkiv som ikke bare vektlegger en person og dennes liv, men setter det inn i en ny kontekst hvor fokus rettes mot navngivningen (eller utvelgingen) som handling, og aller mest mot språket selv.

Det er som nevnt først og fremst klang og bokstavlikheter som styrer hvordan navnlinjen føres videre. Adolf Hitler for eksempel er plassert mellom Friedrich Adolf Kittler og Adolf Loos. Mens Jesus fra Nazaret er (i et annet bind) plassert mellom Friedrich Nietzsche, Käthe Kollwitz og Carl von Clausewitz. I det siste eksempelet blir etternavnet, dvs. stedsnavnet Nazaret, den lydlige forbindelsen til de andre navnene. (Samtidig slår det meg at det var Nietzsche som ble tildelt æren for å erklære Gud død først. Mens den semantiske forbindelsen mellom Jesus og kunstneren Kollwitz og offiseren og forfatteren Clausewitz er mer intrikat, og krever mer tid og plass enn jeg har her.) Når jeg leser navnene uten å tenke på hvem personene er, oppstår en helt annen flyt annet enn med den hakkete lese-google-tenke-lesningen. Jeg får kontakt med navnene på en annen måte enn som personer. Som om navnene bare var navn og ikke personer. Eller rettere, menneskene forsvinner og blir til klang: Youyou Tu, Tu Fu, Tan Dun, Cai Lun. Eller Celia Sánchez, Mathilde Pérez, Octavio Paz. Gjentakelsen av visse lyder, og det å rime med navn, ligner en morsom barnelek. Men det er også en slags besvergende regle. Flere serier, som denne: Alberto Giacometti, Nefertiti, Monica Vitti, får meg til å tenke på den latinske bønnen, med sin messende repetisjon av bestemte stavelser i hvert endeord. Denne måten å jobbe med navn på henviser til en annen dimensjon ved språkarbeidet: Det meditative og spirituelle. All form for skriving krever konsentrasjon og språklig fordypning, men spesielt arbeid med repetisjon og rytme som styrende instanser, kan gi inngang til det som kan kalles språkets iboende mystiske kraft. Aasprong skriver, (i et festskrift til dirigenten Terje Kvams 70 års-dag), om sine erfaringer med skrivingen av Sirkelsalme (til Betlehem/til Jerusalem):

"Diktet (…) er egentlig et langt dikt med nesten tusen strofer, og da jeg skrev det og satt midt inne i disse repetitive rytmiske strukturene så begynte jeg å synge. Det var virkelig som en gave, noe jeg tok imot. Som jeg fikk av språket, eller gjennom språket, rytmen i det, strukturen. Det var nesten en mystisk erfaring, fordi det ikke var noe tilsiktet." (Min uthevelse).

Gjennom skrivingen, gjennom det praktiske arbeidet med å taste ned bokstav for bokstav, og mime ord for ord, oppstår noe annet – forfatteren hensettes i en særlig tilstand, en meditasjon, som om skrivingen er en slags bønn som blir hørt når ordene manifesteres på arket. Arbeidet med ordene fikk Aasprong til å synge. Når jeg leser navnene i Nomenclatur skjer noe av det samme. Visse navnserier, gjentakelsen av visse stavelser og ordlyder, får meg nesten til å synge, eller kanskje heller å gynge, bevege meg, vugge stille på stolen. Og jeg antar at det også for Aasprong er opplevelsen av ordets performative kraft, det at ord får oss til å handle, lage lyd eller bevege oss, som i stor grad styrer valget av navnets plassering og tilhørighet. Det å la rytme bli den øverste grensesetteren for et dikterisk arbeid, minner meg om en nonnes dedikasjon til skriften – det å gi seg hen til noe ytre; lese og synge de samme linjene igjen og igjen, møysommelig og utrettelig, dag etter dag. Det er som om forfatteren har hatt all verdens tid i dette enorme navnhavet som skal sorteres, og faktisk lyttet seg frem til hvor hvert navn skal inn.

Under lesningen av Nomenclatur, begynner jeg å tenke på Susan Stewarts bok Poetry and the fate of the Senses. Boken er en grundig avhandling om forbindelsen mellom sansning og poesi, om sansenes påvirkning av poesiens tilblivelse. Hun beskriver menneskets eksistens og måte å være i verden på, som et slags sansemylder. Vi sanser konstant. Selv om vi lukker øynene og har i ørepropper, lukter vi eller kjenner stoffet av klærne vi har på kroppen – også når vi sover sanser vi! Vi lever i et mylder av overveldende opplevelser og stimuli. Og én måte å sortere alle sanseinntrykkene på er å skape kunst. Stewart beskriver hvordan kunst og diktning bidrar til å avlaste all sansningen, alle bevegelsene og hendelsene som skjer i vårt møte med omverdenen, alt som hele tida skjer – alt "nå-et", som hun kaller det, som vi konstant utsettes for. Jeg leser både Soldatmarkedet, men kanskje i større grad Nomenclatur, som en slags sortering, ikke bare av alle sanseinntrykkene, men også av det uendelige internettet og all databruken som vi ikke vet hvordan påvirker oss på lengre sikt. Med andre ord kan Nomenclatur sies å være resultat også av det moderne livets uoverskuelige digitale Altmuligheter. Hvordan skal vi forholde oss til all informasjon om klimakrise, flyktninger, surrogati, forskningen rundt unge gutters data(mis)bruk, helseråd, en ungdomsskolevenninnes abort i 7. måned, alt alt alt som fosser mot oss hver dag i innbokser, nyhetsfeeder, pop-ups og kommentarfelt? Hva er i det hele tatt dette internettet? Og hva gjør det med oss? Bare det å finne ut hva jeg skal lese når av mail, værutsikter, nyheter – på nett, og når jeg skal lese de fysiske tidsskriftene jeg abonnerer på, avisene, eller bokstabelen med kategoriene "skal lese", som alle vokser for hver måned – kan gjøre meg matt av valgmuligheter. Skal jeg logge meg på nett før eller etter lunsj, før eller etter lesing, kan jeg ha internett tilgjengelig som verktøy i research-fasen i arbeidet mitt, skal jeg lage forbud for å skåne meg selv visse tider om dagen? Er det en slags internettsyke som tar så mye plass i hodet mitt at det roter det til for meg også i det praktiske? Hvordan i det hele tatt finne fred, bare litt god, gammeldags arbeidsro? Da blir Aasprongs prosjekt plutselig et overskuelig arbeid, som fletter hverdagens nødvendige og rotete kontorbevegelser inn i det kunstneriske; det digitale gigamonsterets uendelighet blir transformert til en ryddig og oversiktelig, lang, men fullt leselig linje med navn. Klart og tydelig plassert på en bokside av gangen. En slags navnopprydding? Ja, hvorfor ikke starte med navnet – til tross for at det er et helt enormt utgangspunkt, kan man i det minste få orden på noe.

Og det er nettopp det jeg opplever i lesningen av Nomenclatur: Litt stillhet inni all støyen. Det er nemlig et stort paradoks ved Aasprongs verk; hvert navn har fått sin stillhet gjennom en hel hvit bokside hver, samtidig har også hvert navn potensielt et stort internettstøymonster slepende etter seg. Dermed blir spørsmålet – hvilken måte skal jeg lese på, med intellektet eller musikaliteten? Med støy eller stillhet? Skal jeg lese, stoppe opp, google og så lese videre, eller skal jeg bare lese navnene, uten å tenke på hvem personene er? Jeg gjør begge deler, om hverandre. Leser noen navnrekker, googler noen navn, leser noen navn uten å google, osv: Når flyten i en navnrekke brytes, klangmessig eller av et navn jeg plutselig blir interessert i, stopper jeg opp, avbryter lesingen, snur meg mot datamaskinen og taster inn de bestemte bokstavene som leder meg til en historie jeg ikke har hørt før. Litt lesing, litt tenkning, litt nynning, litt mer lesing. Frem og tilbake mellom datamaskinen og boken. Litt støy og litt stillhet. Og ligner ikke det på måten jeg er i verden på i det hele tatt?

Etter å ha flappet, lest, vugget, googlet, tenkt og flimret meg gjennom de 4500 sidene er det plutselig noen navn jeg savner: Hvor er vikingene? Hvorfor er det så få navn fra norsk historie i det hele tatt? Og hvis dette skal være en alternativ historieskriving, hvorfor er ikke Camilla Collett nevnt når Henrik Ibsen er det? En mulig forklaring kan være at Aasprong har et nærere forhold til for eksempel gresk og amerikansk kultur og historie enn norsk, en annen mulighet er at dette er et globalt arbeid hvor det å forene nasjoner er viktigere enn å fremme det nasjonale – eventuelt biografiske forbindelser til forfatteren selv. Men kanskje er Nomenclatur aller mest et resultat av hvordan Aasprong forholder seg til verden, gjennom internett. På en måte blir arbeidet med å påkalle navn fra hele verdenshistorien, og la hvert navn få en hvit side hver, like mye en påkobling til den store verden, som en avkobling fra den. Nettopp ved å velge noe, velge et navn – og utelate et annet – kobler man seg på noe, og fra noe annet. Man velger hvor man skal ha fokus, velger hvor fordypningen skal skje. Og det er i denne spenningen jeg forstår at Nomenclatur har blitt skapt: Mellom menneskeplikten å skulle forholde seg til "alt", og samtidig ta hensyn til behovet for å skjerme seg; muligheten for å kunne trekke seg tilbake til sin skrivehule – uten at ordtrådene til omverdenen kuttes.

Litteraturliste:

Monica Aasprongs nettside

Monica Aasprongs kommentar til Soldatmarkedet

"Om Monica Aasprongs Soldatmarkedet". Audun Lindholm om Soldatmarkedet. Oversatt av Christian Yde Frostholm. Tidl. versjon av teksten er trykket i tidsskriftet Kritiker nr. 2, 2006.

Intervju i Vagant. 18.12.2018. "Nye regler for erindringer om verden", av Andreas Vermehren Holm.

Intervju i Klassekampen 13. 12. 2018. "Stoffet navnet er vevet av", av Astrid Hygen Meyer.

Ad fontes - festskrift til Terje Kvam på 70-årsdagen, Novus forlag, 2014

Susan Stewart, Poetry and the Fate of the Senses. The University of Chicago Press (2002).

Overskriften er hentet fra Aasprongs Et diktet barn (2010)

Dette essayet er opprinnelig trykket i antologien Når verden plutselig forklarer seg for meg og andre leseropplevelser (Cappelen Damm 2019).