Siste innlegg

Entré. Samsnakk med Linda Gabrielsen

May 19, 2020

Linda Gabrielsen ga ut romanen Entré i januar. Boka er en hybrid av tekstformer og kan slik sett passe inn under B&Bs hjemmesnekrede kategori «lyrisk sakprosa». Men det er ikke bare formen som har gjort oss interessert i boka, det er den uvanlige tilnærmingen til en mors ustabile og kjærlighetsfulle blikk på en sønn som av samfunnet blir beskrevet som en feil allerede før han er født. Det er ingen tydelig narrativ i boka, i sceniske episoder møter vi moren og sønnen ved et hav, og et eldre ektepar som legger seg inn på et luksushotell for å begå selvmord. Poetiske refleksjoner sidestilles med et kynisk offentlig språk, og mot slutten skjer et vendepunkt, også formmessig, hvor moren stilles for retten. Hva er det som driver moren til å handle som hun gjør? Hvor går grensen mellom virkelighet, symbolikk og sensitivitet? Og hva er egentlig et fullverdig menneskeliv? Entré er Gabrielsens tredje roman siden debuten i 2005. Hun er også dramatiker og har holdt skrivekurs for eldre gjennom Kirkens bymisjon i ti år.

             Linda Gabrielsen liker å skrive i lyset som kommer inn gjennom vinduet, med en                                dukke på skrivebordet, og musikk, alltid musikk. 

 

 

Tirsdag 29. 04. kl 13.20

 

AINA: Hei Linda, meld ut når du er klar!

 

LINDA: Ja, skal bare lage en kaffe!

 

A: Jes

 

L: Klar!

 

A: Ok, ja endelig klar kan vi jo si – da det jo har tatt litt koronatid å få til denne samsnakken. For du ble faktisk syk der i starten når vi først hadde planlagt dette?

 

L: Ja, 3 dager liggende – men fikk ikke testet meg.

 

A: Tett i brystet og slikt?

 

L: Ja, og svimmel, og kvalm. Rar kombinasjon. 

 

A: Nå er det jo den nye boka di vi skal snakke om – men siden vi nå har denne spesielle tiden over oss, klarer du å si noe om koronatiden med 3 setninger? (eller 3 ord)

 

L: 1: Den gjør noe med jeg-følelsen og felleskaps-følelsen. 2: Mange av oss oppdager at vi ikke er autonome mennesker som klarer oss helt fint uten andre, men tvert om sårbare og utsatte og er avhengig av fellesskapet .... Å ja, 3 ord, prøver igjen:

 

A: (He he)

 

L: Underlig. Tankevekkende. Omveltende. (på godt og vondt)

 

A: takk. Når jeg tenker meg om - det er nesten som om disse 3 ordene også kunne stått som inngang til din bok, Entré - som kom i januar.

 

L: Ja, leser du den slik? 

 

A: Ja, en urovekkende bok fikk jeg nå lyst til å skrive.

 

L: Ja, og når jeg tenker meg om, kunne jeg kanskje sagt at disse ordene beskriver det som skjedde i skriveprosessen også: Undring. Tenkning. Omveltning. Uro/Grenseoverskridendetingene. Hva synes du er urovekkende?

 

A: Nøkkelscenen, om jeg kan kalle det det - morens store handling overfor barnet (som går som en rød tråd gjennom boka); at hun forlater det. Og hvordan det fremstilles, hennes handlinger - skjer det eller ikke? Er hun psykotisk eller ikke? Slik spørsmål dukker opp når jeg leser. Hvordan begynte arbeidet på boka?

 

L: Jeg tror det begynte med nettopp denne scenen du beskriver, og et annet bilde. Jeg begynte å skrive mange scener som var ved havet, der en mor og et barn er. Det tar lang tid før jeg skjønner at hun forlater han der. Og så skrev jeg mange scener fra entreens perspektiv, uten at jeg skjønte hva det hele betydde. de var merkelige, en stemning og et slags drømmespråk hvor du ikke visste om det var i fantasien eller i en konkret entré i et hus. en mor og en sønn... 

 

A: Boka består av fragmenter, tekster med vekslende lengde, vinkling og innhold, noen mer dramatiske og sceniske avsnitt. noen sider står det bare én enkelt setning på. det er gjennomgående brå tankehopp, så og si ingen av tekstene som forteller en scene helt ut - refleksjoner og digresjoner overtar og sender leseren videre inn i andre fortellinger og analogier eller ikke-analogier. Det som særlig slår meg er hvordan formen speiler eller blir det fragmentariske innholdet - at form er viktig for boka.

I B&B har vi danset ganske mye rundt sjangerbegreper, og lekt oss med det vi har kalt lyrisk sakprosa, altså en lyrisk tilnærming til et saklig stoff, og så tenkte jeg at kanskje Entré også er en variant av lyrisk sakprosa?

 

L: jeg også tenkte plutselig: Men selve romanen er en variasjon over sjangeren. Jeg tror materialet trengte alle disse ulike språktonene og perspektivene å skrive frem denne boken med. Men for å kommentere det første, med de brå bruddene - tror det til dels er noe av det som kjennetegner min skriving generelt - men også at jeg hadde en opplevelse at alle historiene i denne romanen står i sammenheng med noe annet, hele veien.

 

A: Ja- hva er dette andre?

 

L: Det andre er omstendigheten ethvert menneske blir født inn i: Å entre en verden som allerede har føringer for hvordan vi skal snakke, tenke, og føle. Våre forestillinger er knyttet opp mot disse forventningene om atferd. Man kan alltids ta et annet perspektiv. 

 

A: Hvis vi skal nærme oss den på helt enkelt vis - hva handler Entré om? 

 

L: Hva Entré handler om for meg, hvis jeg skal si det veldig kort: Hva er et fullverdig menneskeliv? I alle fall en måte å beskrive romanen på. Og kanskje kategorien "normaliteten".

 

A: Ja - det er kanskje det boken mot slutten faktisk gjør - stiller oss dette spørsmålet. Boken er nærmest en diskusjon i seg selv, tenker jeg. Ingen svar. Eller flere svar kanskje.

 

L: det liker jeg at du opplever

 

A: Men - for å insistere litt på det innholdsmessige - "fortellingen", hva handler det om da? Hva skjer inni fortellingen? (Eller er det kanskje ikke en fortelling her - bare en fremstilling?!)

 

L: Det er flere fortellinger som går parallelt, som snakker sammen: En mor føder et barn med downs syndrom, samtidig som et eldre fransk ektepar legger seg inn på en luksussuite i Paris for å begå selvmord. Det er kanskje de to hovedfortellingene. Historien om barnet med Downs foregår på to plan: nåtid der moren tar med sønnen til havet for å forlate han der, til noen andre, fellesskapet - for å undersøke/demonstrere at noen andre tar vare på han. Fortidsfortellingen beskriver dagene på sykehuset etter at han er født, og hvilke reaksjoner og språk og opplevelser moren har da.

 

A: Det er interessant hvordan det veksler mellom perspektivene; noen av tekstene er i jeg-form, mens mange har et distansert blikk på moren. hun både fordømmer det ytre blikket, samfunnets blikk på gutten, men setter også ord på sine egne (til dels brutale) tanker, og konfronterer guttens far med dem. Som om hun, og dermed vi, går inn og ut av tenkning, meninger, og diskusjoner, de faktiske hendelsene og tankene rundt dem.

 

L: Ja, det er kanskje slik. Sykehusfortellimgen er i jeg-form. Havet er i 3-person, kanskje fordi moren må ha distanse til handlingen, men også fordi leseren skal få øye på mer enn det moren får øye på. Hver gang hun snakker til gutten, er det i jeg-form. Tror jeg ville gått glipp av mye dersom alt skulle skrives i en stemme og fra ett perspektiv. Prosjektet er jo nettopp det motsatte

 

A: Et stykke ut i boka sitter faren og moren i bilen (uten gutten) og det foregår en underlig dialog mellom dem: 

 

Moren: kan du ikke bare innrømme at du er skuffet. 

Faren: jeg vil bare at en av oss, når vi kan, alltid er der sammen med han.

 

(litt senere)

Faren: du trenger noen å snakke med (...)

Moren: elsker du meg også? 

 

Heller ikke i dette scenariet får vi vite hva som egentlig har skjedd, leseren må selv dikte opp, og dialogen slutter nærmest uhyggelig med morens innrømmelse om at hun har sendt gutten på "et lite eksperiment", alene. Scenen er opptakten til et stort (form)brudd i boka.

 

L: opplever du at du er på moren, eller farens sted som leser? At du får vite like lite som dem? Det er kanskje effekten av den skrivemåten? tror "det uvisse" er et stort tema i romanen. Å miste kontrollen

 

A: Hm, her er jeg kanskje nærmere faren - i og med at moren virker så "fjern" - har hun gjort noe lite som hun inni seg har ansett som en langt større forbrytelse enn faktisk, eller har hun faktisk "mistet vettet.."? og da er man plutselig nærmere faren som stiller spørsmålene

 

L: Hva er spørsmålet? Om hun ser på handlingen å forlate barnet som en forbrytelse?

 

A: Spørsmålet om hva som skjedde med mor? er dette en psykiatrifortelling også? på et plan leser jeg også hele boken som en slags psykosefortelling. det står feks at moren blir ført til "et hus" - hvor hun ble innlagt like etter fødsel?

 

L: For meg er det ikke en psykiatrifortelling. Jeg tror handlingen er skrevet for at vi skal tenke om eksperimentet, på samme måte som Cage sitt 4,33 er skrevet inn i romanen og ekteparets brev om å legalisere aktiv dødshjelp. Romanen vender blikket mot oss, normalen, som har grenser alltid noen vil falle utenfor. Hvordan skal hun med letthet elske et barn, som er helt stuerent å fjerne før fødsel. Språket samfunnet har på dette barnet, påvirker hennes følelser, på flere plan, overfor barnet. Å elske noen er også kulturen, påstår kanskje denne romanen. Men altså, jeg tror jeg forstår scenen mer symbolsk, og som gjør at leseren må rykkes ut og tenke hva hun prøver å demonstrere. Kanskje psykoseopplevelsen kommer av at hun er grenseoverskridende? Og rett etter fødselen, tenker jeg meg at hun fikk mulighet til å snakke med nettopp et slikt personale/psykiatri om barnet hun har født.

 

A: Ja- det er nettopp det, det symbolske språket kan minne om det psykotiske

 

L: Og jeg tror det finnes mye "sant" materiale i psykosen - selv om det per def er sykdom i vår kultur. Hørte nettopp et intervju med Sara Stridsberg på Louisiana Channel, hun sier noe sånt som: Jeg valgte å bli forfatter for ikke å bli vansinnig, eller jeg kan være forfatter fordi jeg er "vansinnig" - i et annet språk er der jeg kan leve, jeg holder ikke ut denne verden.

Mange psykoser er jo også en reaksjon på en "syk normaltilstand", en kroppslig reaksjon på noe som er fullstendig galt innenfor normen. Moren i romanen protesterer, slik jeg ser det, mot samfunnets språk om dette barnet. Eller kanskje er det hun som ikke kan akseptere denne "anomalien"? Det er interessant at leserne opplever handlingen til moren som urovekkende, men få reagerer kanskje på at sykehuspersonalet kaller det en kromosomFEIL som moren henger seg opp i. Det virker uskyldig, men for henne som står i situasjonen er feil og variasjon, det samme som død eller aksept.

 

A: ja moren protesterer, kanskje er selve "forbrytelsen" hennes -  en slags protest. eller motstand - som du snakker om i samtalen med Øystein Stene på Dramatikkens hus sin podkast.

For til sist skjer det jeg vil kalle en stor vending i boken - på flere plan, både formmessig og i fortellingen: denne oppbyggingen gjennom hele boken.. som en smygende følelse av at noe ubehagelig skal skje. fra det dokumentarisk-lyriske, over i full fiksjon og ja iscenesettelse; til en rettssak, det blir nærmest en krimsak - eller spenningsbok! hvor alt i forkant blir snudd opp ned, hvem er moren? hva slags fortelling er dette? hva skjedde egentlig? og så et behov for å gå tilbake og lese på nytt . det går over i en rettssak, et drama - helt konkret et dramatisk oppsett: hvor alle får si sine vitneutsagn, uten at det egentlig blir røpt hva som er anklagen. vi får heller ikke vite hva dommen blir.

 

L: Hah ha ha ha - ble du frustrert?

 

A: å nei -  tøft tenkte jeg - for en vending! inn noe fullstendig hyperteatralsk! for en vågal sammenstilling!

 

L: Rettssaken viser vel også et "rom", et språkrom - en konkret tilstand i samfunnet, som hun må forholde seg til, som dømmer henne etter bestemte regler. Mens dette usynlige, personlige, private - men også offentlige språkrommet på sykehuset er subtil vold.

 

A: det sensitive og det teatrale!

 

L: Vi sier ikke lenger "neger", "dverg" eller "mongo" - disse ordene ligger ikke lenger i kulturens blindsone. men kanskje "kromosomfeil" gjør.

Det sensitive og det teatrale, denne koblingen er fint sett!

 

A: ja ordet «feil» går igjen. det at et menneske kan være en feil..

 

L: Jeg tenkte mye på det avskyelige, og følelser som forakt, det vi ikke klarer å innlemme. Jeg tenkte mye på hvor kjærlighetsevnen vår kommer fra, om den er medfødt, eller om den også utvikler seg i samspill med omstendighetene.

For mange år siden fikk jeg en t-skjorte som en venninne hadde laget hvor det sto. DET AVSKYELIGE SØKER KONTAKT. Den fikk plutselig betydning i romanskrivingen:)

 

A: hehe - kanskje det er det avskyelige selv som har skrevet boka?!

Hva er det som gjør at noe oppfattes avskyelig, eller at det oppfattes med forakt? kan dette påvirkes utenfra?

 

L: Forakt, jeg må tenke litt. Det avskyelige sitter på store kunnskaper og hemmeligheter! Å gå inn i det avskyelige, er vel å gå inn i de store tabuene. Som for eksempel føle forakt for eget barn. Jeg hører av foreldre med såkalt "normale" barn som føler avsky for eget barn, i situasjoner og perioder. tror det er veldig vanlig. Det farlige er å handle på det.

 

A: ja og da må vi minne oss på det at dette jo bare er tanker - og tanken er fri! slik følelsene er.. men de kan skrives ned! og snakkes om likevel og dermed anerkjennes - og kastes..

 

L: Og det er nettopp litteraturens storhet: Den kan utforske ytterpunktene uten å måtte møte opp i retten (som oftest da).

 

A: ja - er det det litteratur og skriving er for deg!? Å utforske ytterpunkter helt fritt?

 

L: Man får jo øye på veldig mye når man skriver, å observere eget språk, karakterer og scener. dette blir på en måte holdt i bånd utenom den språklige utforskingen, tenker jeg.

Litteratur og skriving for meg er mye mer, det er et stort tema. Jeg skriver akkurat et essay nå om forholdet mellom språk og tenkning. det er gøy og vanskelig å være presis. Ordene vrir seg unna, det er derfor jeg har så stor respekt for det, det er ukontrollert, men man kan peke mot noe, tenke i bilder, i musikaliteten etc etc. teksten forstår alltid sitausjonen eller sammenhengen før meg når jeg skriver.

 

A: nemlig, teksten vet bedre enn deg! prøver du da å lytte til den? hvordan er forholdet mellom å lytte og dytte..?! til språket.. teksten

 

L: Og vi som skriver vet mye om denne hemmelighetstilstanden, det som ikke kan fanges. Noen ganger tenker jeg at troende har det slik. jeg prøver å lytte til teksten, det er da det skjer nye ting, som jeg blir interessert i. det er så klart faser der jeg må analysere og lese teksten fra et annet perspektiv, men det er bevisste faser. jeg oppholder meg mest i språkrommet. det kan alltid utvides, så det er vanskelig å forlate det. tenker at troende har det slik

 

A: tenker du at det å skrive er litt som å tro?  (jeg har jo skrevet en masteroppgave om nettopp det..)

 

L: det vet jeg ikke, jeg mener ikke det, men det kan kanskje være å ha en kontakt med noe man ikke må formulere eller overbevise, man bare vet at noe finnes, en gud, eller en språklig klokskap, en størrelse som både er abstrakt og konkret.

Å masteroppgave om det! JEG VIL LESE!!!

 

A: skriving som troshandling

 

L: Som noe annet enn bønn?

 

A: Nei, men nettopp som bønn. det er akkurat det både Jon Fosse og Helene Cixous

beskriver det som (de to studie"objektene" mine)

 

L: Bibelen er jo et eget tema for språksamtale. Hvis du ikke har en religiøs tekstgruppe, så la oss starte å nærlese bibelvers som om det var nyskrevet. Cixous sier noe fint om at bakenfor ethvert bilde finnes alltid et nytt bilde - dette synes jeg er interessant i for tekstro tolkning av Bibelen.

 

A: gjerne. Jeg måtte lese Johannesevangeliet etter du snakket om det sist -  du fortalte at du prøvde å forstå det, men syns det ble for kjedelig..

 

L: Ha ha, jeg har tenkt å invitere presten hit til samtale om Johannesevangeliet - du må gjerne komme. Jeg hørte noe på en pod i går, som snakket om nettopp Johannes sitt budskap: Å vende om. Koronatiden er jo tiden for det.

 

A: ja - «jeg skal bli mindre for at andre skal bli større..» hvem er jeg nå i disse tider!? Osv  

 

L: Jeg må kanskje omformulere det at jeg syns Johannesevangeliet var kjedelig, jeg prøvde å få presten i snakk, det var noe søvndyssende og overlappende med både språket og bildene, som gjorde at jeg sa det. men vil gjerne lese det høyt og så diskutere det. 

 

A: Oi, der var det gått en time!

 

L: Det gikk fort! Takk for praten, Aina!

 

A: Tusen hjertelig takk til deg, Linda. Men et siste spørsmål bare. Hva er din favoritt arbeidssituasjon?

 

L: Arbeidssituasjon: Lyset inn vinduet fra venstre, en hanskedukke på skrivebordet, musikk, alltid musikk. 

 

 

 

Please reload

Please reload

  • Black Twitter Icon
  • Black Facebook Icon

Det kan være vanskelig å være på nett. 

Derfor har vi lagt inn jevnlige hvite hull med avslappende musikk som du når som helst kan trykke på. Det finnes også sorte hull.

  

B&B er non-profit.

Alle bidrag mottas med stor takknemlighet.

Du kan støtte oss her