Orakelet svarer: et spørsmål fra vuggen

Kjære orakel.

Man sier om mor-datterforhold at de kan være så vanskelige. Og ja, det er de! Men hvorfor? Og hva kan man gjøre med det?

Kjære deg. Eller kjære dere to som kanskje står på startstreken?

Et livslangt forhold starter ved vuggen. Hvordan kommer det til å bli? Tankene kretser rundt det fjerneste og næreste; melk, bleier, fortid og framtid. I begynnelsen er mor og barn nesten ett. Men prosessen med å skilles er i gang.

Det ligger i sakens natur at foreldre ligger et halvt skritt etter barna sine. Det er barna som går foran, og bestemmer fart og retning. De voksne kommer etter, hakk i hæl, og veileder etter beste evne, om enn med noe forsinkelse. Når vi etter hvert skjønner hva ungene trener på, er knøttet allerede i gang med neste øvelse. Når barna er store nok til å gå selv, er vi redde for at de ikke er stø nok og skal falle. Irriterende nok f

or en som ønsker å prøve seg, uten å bli holdt fast.

Så langt, alt vel, men hvorfor er det mor-datterforholdet som har kommet i skade for å få et vanskelig rykte? Det ser ikke ut til at mor-sønn forholdet er rammet av det samme fenomenet – sønner vokser opp og får et varmt forhold til sin mor. De steller for henne, ringer og hører om hun har det bra, snakker varmt om henne i hennes fravær. Men døtre? De er redde for å bli som moren sin, og huffer seg mens de forteller venninnene sine om alt det dumme mødre gjør.

Kanskje er det fordi mor føler at hun vet så mye mer om

jentenes verden (hennes egen) enn om guttenes? Så er det også mer å legge seg opp i, blande seg i, mene noe om, eller ta feil av. Med en sønn skapes den avstanden av seg selv, som er nødvendig for å få armslag til å prøve seg.

Løsningen er: Mødre kan følge diskré med på avstand (men i beredskap), og døtre kan gi mødre den ros som de faktisk fortjener. Altså, man kan snakke med hverandre som to voksne. Hvis man ikke passer på, kan mor-barn-rollene ha lett for å prege kommunikasjonen resten av livet. Dette vil naturligvis begrense dialogen man trenger for å få et godt forhold. Mor er formanende og tror hun vet så mye, datter blir sur og ønsker ikke råd. Om mor klarer å slippe jentene sine så de kan få gå selv, samtidig som hun ser døtrene sine som dem de er, og ikke de barna de var, vil de komme tilbake for å få samværet og støtten de kan trenge som voksne også, fra den som står nærmest. Takk, kan døtrene si da.

Husk, vi har ungene bare til låns. Som det heter så riktig i sangen: If you love somebody, set them free. Og det er mor som må slippe.

Hilsen Orakelet

Dikt fra Estalåni av Eli Vaage