top of page
Siste innlegg

Kollektiv Cut Piece fra Skrivekunstakademiets Gullkull


"Ingen drama-lama". Snapshot fra temakveld om B&B på SKA i Bergen.


Byråets Bergens-bureau-krat, Eli Vaage, har i høst holdt skrivekurs for studentene (aka gullkullet) på Skrivekunstakademiet – med Siri Katinka Valdez skutt inn fra sidelinja som gjestelærer. Kurset, som fløyt over to uker, inneholdt alt fra daglige skriveoppgaver og øvelser, funnen tekst, kunstutstilling, selvhjelpsmetodikk, hekseformularer, Unica Zürn- anagrammer og Mary MacLane-anekdoter – med et digitalt-stunt-skrive-rituale fra Laura Lama på tampen der, som inneholdt en utrenselse av frykten for dårlige dialoger i elven Styx. Kurset kulminerte i en kollektiv skriveoppgave, en cut-piece av egenskrevne tekster, brutalt dekonstruert av Eli og Siri for så å bli møysommelig bygget opp igjen i nye, underliggjørende, kollektive stemningsleier. Byrået takker studentene for deres engasjement og ufortjente tillit, og for tillatelse til å publisere tekstene deres på siden vår.


Tekstene er skrevet av:

Sidsel Lundbye Berg

Isir Eline Braathen

Anna Schack

Amalia Knotten

Askur Skaalum Gregersen

Kajsa Bøyum

Amelia Gómez Snerte

Mats Tønjum Alfsen

Vibe Kilde

Jenny Stensland Elvestad

Erlend Auestad Danielsen

Lina Nilsson Ågren


Prosess og metode-oppskrift på kollektiv cut piece:


1) Skriv en tekst med utgangspunkt i 1-2 utvalgte tekster av Mary MacLane, som fokuserer på stemning, sted (evt. ikke-sted) og stemme.


2) Presenter tekstene for hverandre. Velg så ut to setninger/tekstlinjer av en annens arbeid som treffer deg.


3) Kjør alle disse utvalgte setningene inn i en kvern av tilfeldig omstokkede ord.


4) Gå i grupper på 3 og 4, og bruk ordene til å lage nye tekster eller en cut piece. Velg selv hvilke og hvor mange ord som skal brukes fra dette arkivet.




CUT PIECE #1:









CUT PIECE #2


når fullmånen skinner

renner det fugler

ut av kroppene våre


i stjerner hviler blå byer

den gamle gule cafeteria

et nestenkadaversted

som langsomt lokker

urimelige mennesker

god kjerne finnes ikkje her

vi gjorde ikke annet enn å spise

muskelråte

fordi vi trengte

et sted

å huske

at fugler

finnes


du er havet

eg fekk aldri tørke

tåkevandring

øyne aldri mer

enn halv åpne

eg tilgir eg elsker


i dag

i den gule cafeteria

ønsker jeg

å være sint

gråte ut havet

for havet

har ikkje kjerne

berre

nuancer

af sort himmel

og fugler

fra oss






CUT PIECE #3


jeg ser hen på jyllandssiden

vi løb alle op mod hegnet for at

se den lange sorte rustvogn

ikkje to vesener under havoverflaten


kører langsomt

til Big Pharma

hvor alle farver forsvinder

der hvor vi købte burgere smurt ind i

blå skygger og hvide

nestenkadavre


i flere måneder gjorde vi ikke annet enn å spise

i dag sitter vi i den rødvinsflekkete sofaen

mer enn halvt åpne

det fikk aldri tørke


det var det tidspunkt på aftenen

hvor stjerner, måne

berre er menneskelege


hun duftede sødt af uld og blomster

mit lynne attraherer det hudlause

din dirrande pornofilm


eller kanskje det er

eller kanskje det ikkje er

å vere redd for havet




jeg øver meg i å være sint og i å gråte

fordi jeg trengte et sted å huske at fugler finnes

eg er ikkje avslappa og lettvint

og eg hatar å vere i båt


med ein uungåelig komatøs muskelråte

som har knøte min sjel

til denne kjøtkaken

cremefraichedressing


når fullmånen skinner – dansar eg –

fordi eg synes det lokkar

min hjernes hengemyr?


tåkevandring klekker i dykkar polaroide

solbrillerefleksjoner

øyne aldri spesielt omgjengelig


eg tror du er syk

og ønsker at vi

som hviler i betongfingrene

elsker deg

hvem enn du er

til håpets usynlige hånd

jeg tilgir deg

men der står stadig nogle minder tilbage


og når der bare er nuancer af sort himmel

renner det rødt blod ut av kroppene våre


jeg gik ned over bakken med snoren i hånden, glippende


heile mitt gamle gule cafeteria ligger der endnu

hun sagde at det var min kop

eg har alltid vore drittredd for havet

når jeg holdt den


altid i den samme ternede lyserøde kop,

men kun om de har en god kjerne

over mit hoved gik den hele vejen ned til jorden

livets grep for slitent til å holde fast, det lille egget


jeg trives rundt bastante og urimelige mennesker

den konstante søvnens mellemstadium


eg er ein sanseleg sedat

i det å være venn

med meg selv

hvordan finner man veien ut av denne byen?










bottom of page