Siste innlegg

Men boken går/strekker seg ut over min lengsel/akkurat som jeg lengter: Samsnakk med Gunnar Wærness

Knapt to år etter den brageprisnominerte VENN MED ALLE, er Gunnar Wærness aktuell med en ny og ganske uvanlig utgivelse: Å SKRIVE ER Å BE OM FOR MYE er en bok som oppleves som en varm velkomst inn i Wærness´ sprudlende atelier hvor ideer, øvelser og utprøvelser – enten i form av utsøkt håndskrift, skrivemaskinlapper, bokstavutklipp fra diverse magasiner eller halvferdige tegninger – i årevis har blitt virvlet frem fra kunstnerens evig arbeidende hender, for så å ha blitt plassert kronologisk, ryddig og vakkert i en retrospektiv, innbundet utstilling. B&B har snakket med Wærness, blant annet om det å skrive, om å presentere 30 år gamle spiredikt sammen med nyskrevne, om språkmaterialisme og språklek, om Gud og gud, og om det å være glad når man skriver. Wærness debuterte i 1999, med KONGESPLINT, som han fikk debutantprisen for, og har etter det gitt ut bøker i diverse sjangre. Blant annet VERDEN FINNES IKKE PÅ KARTET – oversettelse av diktere fra hele verden, sammen med Pedro Carmona-Alvarez – som fikk Kritikerprisen i 2010. Wærness er også kabaretartist i duoen BRØDET & ESELET, og fast lærer ved Skrivekunstakademiet.

Husmalersken Ragnhild Aarviks portrett av Gunnar Wærness!



Tirsdag 24. november kl 1248.


Aina V.:

Hei Gunnar, er du der – om du allerede er klar for samsnakk er jeg og det!


Gunnar W.:

jeg er her. skype? eller vanlig telefon.


A:

Skrive! Her på sjatten.


G:

jeezuz chatte? jeg har aldri chattet før. men ok, vi prøver


A:

Velkommen til nytt samtale forum for litteratur!


G:

Jeg føler meg som en dinosaur. Men det er ganske neat, ser jeg. Alt blir liksom ferdig skrevet redigert, sagt og hørt i samme sveip.


A:

Nettopp! Aller først – stort til lykke med boka vi skal snakke om, mastodonten Å skrive er å be om for mye.


G:

Jo det ble monster/ mastodont. Det var den sjansen jeg fikk, til å lage en slags "inverterte samlede verker", som kan infiltrere de bøkene jeg allerede har laget, samt gi meg sjansen til å løfte frem ting som forsvant litt ut i ingenmannsland. Den drivende impulsen var at jeg kjente at jeg MÅTTE gi ut Tungen og tåren på nytt, men det var kleint i seg selv. Så kom jeg på at jeg kunne "legge ved" litt andre ting, for å gjøre det mindre kleint. Jeg visste ikke at det var så mye.


A:

Nei, det er jo ikke lite som ligger i skuffen din forstår vi nå. Og det skal vi snakke om. Men først tittelen. Om man tar bort de siste ordene og lar det stå "å skrive er å be", så er vi plutselig i kontakt med visse andre (religiøse) diktere – som Jon Fosse og Helene Cixous, som jeg skrev masteroppgave om, om forholdet mellom skriving og religiøsitet – men så kommer det altså mer hos deg, en tankevridende fortsettelse på denne poetikken, nemlig at det å skrive er å be om for mye! - og hva betyr egentlig det? er det å skrive å være udydig/for grådig? å be om noe man likevel aldri kan få, at man bare får smuler... aldri blir tilfreds eller får oppfylt sine drømmer? - og likevel så fortsetter man...


G:

Tittelen kommer fra et dikt inne i boka. Og ja, jeg kjenner vel at å skrive, skrift, skriving... det kan ikke dekke alle behov. Skriving er ikke et nøytralt medium som uforstyrret og ufordervet bærer eksistensen fra A til B. Skriving er dømt til å være en anstrengelse, en aktivitet, en anti-stillhet, en anti-resignasjon.Skriving kommer fra (og går til) et sosialt og befolket sted i oss. Og deri ligger styrken, men også forbannelsen. Skriving får det som har forsvunnet til å tre frem, vi kan reparere det ødelagte, vi kan styrte den uovervinnelige, vekke de døde. Pick and choose. Men vi kan ikke bli tomme, hengitte der inne. Skriving gir ikke fred. Derfor "be om for mye".


A:

Ja, jeg tenker at denne boka mest av alt handler om det Å SKRIVE. Det handler om prosess og arbeid, det foregår en diskusjon gjennom hele boka – om prosess vs. resultat, forsøket, øvelsen, gjentagelsen, det er famling, utprøving – om igjen og igjen, boka ligner en samtidskunstinstallasjon hvor man ser hele studioet til kunstneren, alle maletubene, notatbøkene, forkastede skisser, en full søppelbøtte, maling klint utover veggene, tomme flasker og kaffekopper, matrester og div gipsavstøpninger klattet rundt på gulvet osv. Jeg opplever dette som tenkerom og lekerom – både på et konkret og et åndelig plan: Vi får komme inn på baksiden hos kunstneren, på innsiden. Bak masken...

Hva innebærer det å se all skitten, å lukte svetten til en kunstner? Og – hvordan klarer du å gjennomskue hva som er baksiden og forsiden på et dikt, hva som skal med og ikke i den «ordentlige» boka?


G:

På et vis tror jeg at alle dikt er dømt til å være fremsider. Språk kan egentlig ikke operere med en "bakside" annet enn oss, vi er alle ytringers bakside, det slepet av kjøtt og misère som språket drasser etter seg, som et salrygget og prustende øk, med blikket stivt festet på saligheten, evigheten, fornuftens tempel.

Det er ikke mulig å lage ei sånn bok uten å tegne et portrett av hvordan man arbeider. Og siden jeg arbeider hele tiden, som havet, vil det også bli et portrett av hvordan jeg kaster meg mot land, igjen og igjen, dvs. forsøker å forstå, forsøker å gå ut av mitt gode skinn, forsøker å overvinne formløshet, nøling. Å se "skitten, svetten" til en kunstner er forhåpentligvis en nødvendig og ikke særlig storslagen utjevning mellom kunstneren og den helt vanlige personen som forsøker å løfte seg opp gjennom kunsten. For det gjør jo kunst: den innlemmer oss i tradisjonens selskapslokaler. Alder oppløses, og identiteter oppløses, ekkoet i stemmen vår blir synlig, alt vi har lånt. På et vis virker det som man skriver for å konsolidere sitt navn, sin maske, sitt ansikt, sin persona. Samtidig aktiverer dette erobringsforsøket alt det allmenne, delte, generelle og upersonlige, alt det som vi bygger identiteter av. Så i den forstand blir også skriften "å be om for mye", den flater oss ut i anonymitet, samtidig som den gir oss et navn. Navnet er maske, og da må vel også ansiktet være det, tenker jeg. Langt mindre stabilt enn det som passbildet forsøker konsolidere.


A:

Du skriver «arbeider bestandig», ja bare det å få boka i hendene, holde den, tenkte jeg på Gunnar W som menneskelig skrivemaskin. Med en utømmelig kilde til ord, en evig strøm, men så er boka også et vitnesbyrd om en ustanselig leting etter ord. Et sted står det: «Inni meg snakkes det bestandig, ord prøver seg på ord/det er vanskelig å vite hva jeg skal stanse gjennom å skrive ned/og hva som skal få fortsette å snakke.»


G:

Jeg har tenkt at jeg er en slags undulat som sitter i et bur (tradisjonen) og kvitrer sitt kvitter (jeg er jeg er jeg er).


A:

Syns også å se en forbindelse til automatspråk, la alt komme ut, ingen sensur, tøm alt. «Ting jeg skrev uten å tenke gjennom. Ting jeg visste var sanne. Denne vissheten var det som var «språket».» Altså at sannheten ligger i det uvisse, det ubevisste?


G:

Her rører du ved det som gjør alle forfattere suspekte. Ja, vi lærer oss etterhvert å gjenkjenne former, sannheter er former, som har en viss presisjon, en viss åpning mot noe ukjent, en viss grad av sitatvennlighet, en viss lengde, sannheter som overtrår disse rammene synker i glemselen som statistikk.


A:

..eller som drømmer, eller «bare drømmer».


G:

Vi skal komme tilbake til dette med drømmer[1].


A:

Bra!


G:

Det jeg først må få sagt er at jeg som forfatter er mer opptatt av at noe er helt og fint (og derfor brukbart) enn at det nødvendigvis er sant for akkurat meg akkurat nå. Jeg er ikke så konstant at jeg kan kaste meg i armene til en bestemt mening og si at "sånn er det". Sikkert halvparten av denne boken har vært langt på vei "kastet" – bortsensurert, utdømt. Jeg har bokstavelig talt reddet noen av disse enkeltstykkene ut av søpla. Det var en del av prosjektet, å tømme fortiden for halvt åpne dører. Å stenge dem, eller dra dem av hengslene for godt.


A:

Også de ordene som ikke er «rene og fine».


G:

Ja, håpløse ord trenger også omsorg.


A:

«Å skrive er å tvile på alt,» står det et sted. Som et bilde på poeten som avslører/river ned forestillinger, som undersøker språkets mange lag: tar opp et ord og studerer det med lupe fra alle kanter.


G:

"Å skrive er å tvile på alt" er Tone Hødnebøs ord (tror jeg). De kommer fra "Skamfulle pompei" (RED: Tone Hødnebøs poetikk fra 2007), som jeg har klippet i filler og montert sammen etter eget forgodtbefinnende. Jeg tror egentlig motsatt, at å skrive er en slags troshandling. Veldig enkelt og nedpå, men en troshandling, et par tomme hender, please hjelp meg. Tro på språket som varig form, tro på leseren som en upersonlig instans som har rom for ens utfoldelse, tro på en ettertid, tro på at ordet har en historie der det har blitt sagt og varmet av folk som nå har forsvunnet for lenge siden. Alt dette er en slags fromhet. Veldig sekulær og humanistisk, men en fromhet lell.


A:

Slik som å bygge opp teser for så å forkaste dem/snu opp ned på dem. Ala: «Dette er en stein (...) alle er enige om at det ikke er en stein.»


G:

Dette med steinen, det er steinens åndedrett. Den er en mor, den er ikke en mor. Den har liv, den har ikke liv. Steinens ikke-menneskelighet gjør den til en eksistensiell pol som vi oppfatter i relasjon til oss selv. Vi snakker til stein, bygger i stein. For oss er dette "steinens liv." Steinen er utlevert til oss. Der det ligger to steiner oppå hverandre står det også "menneske."


A:

Du jobber med dikt som er «handlingsdikt» – i tråd med Yoko Onos dikt som like mye er konkrete oppfordringer og råd – slags helbredelsestekster: «Dette er en stein jeg legger ned for alt jeg har sagt uten å ha latt det berøre meg først.» En linje som kan leses helt konkret, men også som et bilde på språkets performative kraft. Og gjennomgående i boka oppfatter jeg det som en slags mangeårig kamp mellom å utforske det materielle og det innholdsmessige og meningsskapende ved språket. Et sted står det: «Er det lydene som er språkets atomer? Ha ha. Språk er ikke bare materie.» Ja, denne litteraturvitenskapelige oppdelingen av språkets materielle side og meningen..


G:

Språkets "materielle side" er et av refrengene fra det som var/ble min samtid i begynnelsen av 2000-tallet. Svenskene var hett frempå og kalte det "språkmaterialisme". Mens jeg synes det er helt fucked up å frivillig trykke språket så langt ned i materien som det. Selv for en hardbarka gudløs tviler er språket noe som lever på innsiden av den totalt utpulte metaforen "ånd"[2].


A:

Men det er kanskje der man begynner som spirende poet, i det materielle – dada, lydpoesi osv, nettopp fordi det er det motsatt av dagligtalen som man så gjerne vil bort fra. Da lager man liksom «virkelig kunst» fordi man dikter opp alt, fra det ytre til det indre i diktet. Selv om det ikke er språkmaterialisme, er det språklek.


G:

Det halvsemantiske ordet, det knekte ordet, er ikke bare definert av sin manglende mening – den mangelen som kan gjøre enkelte lesere / publikummere sure. Dette halve pipende, sårbare ordet er også en dramatisk ytring i en verden som holder seg selv oppe med kanón, historie, meningmeningmening, DADA-ordet er meg, vi, oss, når sivilisasjonskverna kverner og lager hakkemat av sine egne prinsipper om menneskeverd. Rakketeringtzekkete. Fummzbøwø. C'est moi.

Språk er dømt til mening. Det er derfor det er meningsfullt å rote i søpla, likedan som det er meningsfullt å grave opp gamle hustufter og bålplasser, meningsfullt å gi ut upubliserte dikt, trosse skammen og vise frem halv mening, skrevet av en halv forfatter (som jeg var da jeg var 22). Den andre halvparten, den som ikke har noe å gjøre i forfatterforeninga, kan være "alles barn", tenkte jeg, muligens noe naivt, da jeg begynte på denne boka.


A:

Ja, det naive – barnelogikken får virkelig lov til å utfolde seg i ditt univers: «I kveld har natten stengt seg inne for å leke med ord.»


G:

Yes, leke med ord. Jeg vet at selve formuleringen friker ut enkelte. Ordlek= postmodernisme. Og postmodernisme har jo fått et hælvetes ettermæle hos enkelte, spesielt ettersom vi har gått inn i en ny epoke – internettalderen. Det er antakelig en annen diskusjon. Allerede da jeg var 18-åring og kjøpte bøker på mammut, endte jeg opp med å kjøpe ei sånn "hate-postmodernismen-bok", tror den var skrevet av en fyr som het Truls Øra. "Ikke lek med språket mitt", sto det på hver side. Et forsvar for ordet som nærmest teologisk, at du ikke må kødde med det for da rekker du opp idealene[3].


A:

Hvor farlig kan en lek bli? Isolasjon, kjellermennesket, osv. Jeg tenker på dagens debattklima, mht satire og ytringsfrihet, at vi også i Norge har kommet til et punkt hvor diskusjoner rundt ord og begreper blir krigføring. (Som debatten rundt KHIO feks.)


G:

Det er jo troen på et ords ukrenkelige alvor som skaper så hatefulle debatter vil jeg tro. Og det er å misforstå symbolet med det symboliserte. Karikaturen = meg.


A:

For hva er forskjell på språklek og «språklek»?


G:

Ja, det virker som om det utløser en serie underliggende forestillinger som "fornuftsfiendlighet" som leder til fascisme og demoni. Min trang til å leke meg frem til sannheter, snu ting på hodet, har i blant blitt mottatt dårlig. Som om karikaturen, den absurde forvrengningen er gitt makt til å skape meg feil inn i noens verden, og derfor må jeg motarbeide det for enhver pris. Symboler og tegn blir av enkelte gitt makt til å skade og ødelegge[4].


A:

Du berører jo faktisk dette i det siste diktet – og nyeste, fra mai 2020. Her fortelles en slik historie, hvor oversetteren på et vis «hjalp» deg eller skånet deg, for eventuelle misforståelser og potensiell hets. Dette viser også frem poetens «uvitenhet»: Når kan noe misforstås, kan disse ordene misforstås så grundig at det fører til krig osv.


G:

Internett har jo åpenbart et skred av "uvitenheter". Det er umulig å ytre seg uten at selve Subjekt-objekt-predikat-ordenen krenker noen.


A:

En ny oppgave for poeten: å lage fullstendig krenkefri syntaks i alle verdens setninger!


G:

På et vis vil man gråte, men man kan også fnise. Det andre budet (av de ti bud) er at "du skal ikke lage deg bilder av gud" – hvilket røper at israelittene også hadde sine interne bildekamper, og at dette antakelig hadde forårsaket såpass mye smerte – tenk bare på alt drama rundt gullkalven og andre gudebilder – at de bestemte seg for å forby det for godt. Men forbudet er ment for den fromme: DU (som tror på gud) skal ikke lage bilder av gud. Nå har ansvaret blitt forflyttet over til den troløse.


A:

Når du først nevner Gud klarer jeg ikke la vær å putte inn dette sitatet: «Skal vi da lage Gud av ingenting?» Lage dikt=å lage en slags Gud? Skrive=la religiøsitet oppstå – gjenoppstå.. Dette med skapelse, som er en størrelse du stadig kommer tilbake til i din skrift – må vi jo også snakke om. Det står et sted: «Jeg ville også skape/men å skape er å gjenoppdage.» Å skape er ikke å skape noen av ingenting, men av noe.


G:

"Å lage dikt" er og forblir antitetisk til "å lage gud" – dette er to svært ulike handlinger – de har ulike performative mål, kan man si. Å dikte er å reparere på skaperverket, modifisere det, leke, utdype, komplettere. Mens å skape er denne (akk så menneskelige) aktivitetens motpol. Gud skaper fjell, hav, luft, vær og livsbetingelser. Om Gud streiker, finnes det ikke livsbetingelser. Altså må vi ikke kødde med Gud. Men: Å skape er for meg "å gjenoppdage" jeg er ikke gitt muligheten til å skape ex nihilo, denne muligheten har vi skapt hos vår skapte skaper. Vi har vært så skrekkelig opptatte om Gud finnes eller ikke. Der har frontene stått. Men om vi istedet forsøker å lokalisere Gud i vår tankeverden, så ser vi at Gud er "verdens høyeste ord" dvs. et ord som inneholder (eller forsøker innsirkle) alt vi ikke kan rå med. Ordet Gud kan defineres som "verdens største utside", eller "det aller mest ukjente som tydeligvis lar oss leve". Dette har vi forklart som: en skaper, en far-mor-omsorg. Gud er kjærlighet, sies det, igjen og igjen. Den konstant eksploderende sola er kjærlighet. Det tomme verdensrommets lover om tyngdekraft er kjærlighet. Disse lovene lar oss puste, understøtter vårt liv. Denne muligheten er det vi forsøker ta vare på (og gjøre opprør mot), ved å bruke verdens høyeste ord. Jeg er bare et vitne til storheten i dette dramaet. Dvs. jeg har ett troende øye, ett tvilende øye. Jeg kan lukke begge hvis jeg må. Men jeg forsøker å veksle. For en som ligger våken om nettene og frykter postmodernismen, er dette relativisme, anti-mening.


A:

Under lesningen tenkte jeg ofte på Inger Christensen og hennes triangelpoetikk: språk – menneske – verden. Og de utallige kombinasjonene av slike størrelser, som gjør at man aldri blir ferdig med dette arbeidet, et evig humanistisk arbeid som vokter over og beskriver alt som kan sees og alt som kan tenkes om det som sees.


G:

Jeg er hjertens enig i denne bevegelige modellen. Den gamle modellen: Mennesket puster liv i gud, gud puster liv i verden, verden tillater mennesket = triangel, kretsløp, gjensidig avhengighet = økologi. Den nyere modellen er at mennesket er i sentrum og holder på å drepe selve livsbetingelsen. Denne kampen utføres med ryggen til miraklet. Mens vi knuger bildet av verdens undergang, i et desperat forsøk på å kurere oss selv for vrangforestillingen om at vi er skapelsens herre, glemmer vi at våren kommer hvert år. Litt for tidlig, ja. Det begynner å skråne for oss, snart rutsjer vi ut i livløsheten. Men om vi ikke skjønner hvor singulære og fullkomment mirakuløse vi er i dette stortsett iskalde, livløse og skremmende verdensrommet, så kommer vi ikke til å ha noe motiv for å overleve. Det behøves et tredje bein på våre verdensbilder, et rom for drøm og syn, der andre modeller, andre karikaturer av verdens voldsomhet, skjønnhet og skjørhet kan fremforhandles. Dette er et klassisk humanistisk argument for å holde gudegryta kokende under omrøring. Bottom line: alle tankemodeller behøver et element av fornyelse og forvandling – en innkalkulert instans der det vi ikke forstår får lov til å utfolde seg. Det er fortsatt masse vi ikke forstår her i verden. Og det er der redningen fins.


A:

Men der hvor Christensen trekker frem vitenskapen, eller på et vis bruker mattespråket, går du litt «høyere». Christensen – en dypt, deprimert naturfagsfilosof og Wærness – en solskuende narr?


G:

Ja, jeg støtter bruken av uttrykket " the privilege of pessimism". Jeg har ikke dette privilegiet til å deppe og stirre på alle tings død. Jeg har ett forsøk, det må utføres i absolutt lykke og frihet, ellers ødelegger jeg ikke bare for meg selv men for alle andre. Solvendt narr, yes indeed.


A:

Til sist, Gunnar, som vi spør alle som vi snakker med: Hva er din favoritt arbeidssituasjon?


G:

Jeg vet faktisk ikke. Å arbeide er noe som inntreffer på omstendighetenes nåde. I blant hender det på bussen, i blant lett salongberuset på pub, rett før toget går. I blant hender det der skal hende, ved skrivebordet. Jeg må innrømme at jeg arbeider best når jeg har overskredet en deadline og begynner på noe helt annet. Når jeg stjeler tid fra meg selv, som en tenåring som fortvilt forsøker holde seg igjen i barndommen, når jeg martret av stress, dårlig mestringsfølelse og plagsom selvinnsikt presterer å skrive noe jeg ikke har bedt om, noe som ingen har bedt om, og som derfor er dobbelt vidunderlig. Det er en velsignelse. Det er ingen bra økologi det der. Direkte fornedrende i blant. Men det er ingen som har sagt at det må være vakkert.


Fotnoter til G.W., post-samsnakk:

1. Jeg glemte helt å følge opp dette med drømmer. For jeg har jo et antall drømmetekster i boka, drømmer er en slags "ufrivillige narrativ" eller en slags ukontrollerbare fiksjoner. Jeg har lagt merke til at om jeg drømmer før oppvåkningen så kan jeg fortsette drømmen i skriving, bare velte meg opp av sengen og sette meg til skrivebordet, og så løper drømmen videre, det er som om drømmens bevegelse ikke klinger av før etter en halvtimes tid. Et par dikt i "Venn med Alle" ble laget på den måten, og diktene fikk noe rent og solid ved seg, men også barnslig , grotesk eller desperat, og alt sammen urørt av intensjonalitet. Jeg hadde aldri våget å finne på sånt! Drøm er naboen til stillhet, ugress og galskap. De kommer til oss uten å være bedt, som forkjølelser. Det er et område i bevisstheten som grenser ut til noe som ikke er oss selv, men som er nærmest oss, av alt det vi ikke er eller klarer å være. Jeg tror Freuds underbevissthet var tenkt som en termos, at den er INNI mennesket, og må fylles og tømmes gjennom lokket, tuten, sansene – at det er gitt vår bevissthet å åpne og stenge, og bestemme hva som skal inn eller ut. Etter å ha vært i forsiktig dialog med mine egne drømmer i snart 30 år, vil jeg heller si at underbevisstheten er mer som en brønn, at den fylles på nedenfra, fra områder av tilværelsen som er mørklagte for oss. Drømmer er ikke automatisk sannheter, men de er laget som sannheter, som en stein eller en tordivel, ting som bare dukker opp. Det er helt opp til oss, hvordan de skal brukes eller ignoreres.

2. Dette lingvistiske credoet, at språk er et system av forskjeller, det er ikke en monolittisk sannhet, slik jeg ser det. Det er et ytterpunkt i et spekter av sannheter om språk. På det andre ytterpunket av spekteret finnes de hellige bøkenes ord, som har blitt tilkjent kraft til å ikke bare skape verden, men å være verden. Ord som – hvis de blir visket ut – kommer til å ta med seg verden, ikke bare i graven, men ut i det aldri skapte, en dobbel forsvinning. Khlebnikov skrev om utdøde dyr, at de "tar med seg tallene sine" når de forsvinner. Her tror jeg "tall" skal leses som "tegn", "bokstaver", "navn" og til og med "dna". Sånn tenkte Khlebnikov, sånn ca. 1915. Han snakket øredøvende sant, uten å fullt ut være klar over det.

3. I denne angsten for nonsens og språklek går det an å ane konturene av opplysningsmenneskets ortodoksi. De reagerer med sinne, skepsis, avstandstagen. Fordi dadaisten vender ryggen til fornuften og meningen? Eller fordi dadaisten går til yttergrensen av språket, der ny fornuft, ny mening – i den beste av verdener – kan begynne?

4. Det dadaistiske ordet er allerede ødelagt. Der ligger dets ømhet. Det allerede ødelagte legger seg ned i verden, sammen med støvet, og sier "jeg er også støv". Språk, som redusert til rent avfall, materie, lydrester glimter til og viser at språk er menneskets beste og verste oppfinnelse.