Ord er små magiske tidstunneler: Samsnakk med Aina Villanger
Byråmedlem Aina Villangers fjerde bok, ONKEL ARNE OG MÅNEN, åpner med at Arne Martin Axelsen sitter i senga en julidag i 1969. I fanget har han et fat, i hånda et barberblad. I boka tar – og i virkeligheten tok – Ainas onkel Arne sitt eget liv denne dagen, ti år før hun selv ble født. I boka lærer vi ham å kjenne – gjennom hans egne epistler, utdrag fra en drømmedagbok og fra pasientjournalene hans, og selvsagt gjennom poetens forestillingsevne. Parallelt forbereder amerikanerne en reise til månen.
Illustrasjon av poet og illustratør Alicja Rosé <3. Sjekk ut flere av hennes arbeider her.
B&B:
Gratulerer med bok, ArneAina!
A:
Ute i verden!
B&B:
Åpningsdiktet heter Jeg, Arne. I etterordet kan vi lese at boka er skrevet sammen med onkel Arne, at du er ham. Hva er årsaken til at du kjenner en så sterk forbindelse med ham?
A:
Jeg fikk tilsendt en notatbok for 15 år siden, fra min tante. Det viste seg å være en drømmedagbok – nedtegnelser av drømmer som min onkel hadde gjort over ett helt år, 1967. Det var en stor gave. Dette var så og si det eneste som var igjen etter Arne, alt annet var blitt kastet. Jeg hadde allerede begynt å interessere meg for ham – han var blitt en myte i familien. Min mor snakket om Arne som en «som kunne Snorre på rams», og at han var «for god for denne jorda». Og jeg ble nok ikke mindre nysgjerrig på ham, når de sa at jeg lignet på Arne – fordi han også var "kunstnerisk".
B&B:
Vi blir glad i onkel Arne selv, mens vi leser.
A:
Med sitater fra drømmedagboka begynte jeg å skrive på en tekst som ble til en romantekst, en hybridtekst – som jeg kom inn på Skrivekunstakademiet i Bergen med. Romanen ble forkastet, men den bragte meg inn på en forfattervei som jeg ikke hadde sett for meg – jeg drev med billedkunst på den tida og hadde aldri tenkt tanken om å skulle skrive.
B&B: Her i byrået har vi vært opptatt av blandingssjangre – som lyrisk sakprosa. Du har brukt og poetisert forelegg fra virkeligheten både i Baugeids bok, i Heksetekster om Unica Zürn og i andre dikt. Årets bok har fått merkelappen lyrisk fortelling?
A:
Ja, den er bygget opp av sitater fra mange av Arnes faktiske tekster: drømmer, petiter som han publiserte i Agderposten, notater fra hans 7. sans, utdrag fra hans pasientjournal og så har jeg diktet opp hans fortelling rundt dette, og koblet hans historie sammen med fortellingen om månekappløpet. Arne døde 8. juli 1969, og da jeg for 4 år siden igjen ville skrive om ham, lette jeg etter en større fortelling rundt ham. Da ble månekappløpet et naturlig landingspunkt, siden det på et vis sammenfalt med hans død. Boka består av disse forskjellige type tekstene – med andre ord er det ikke en "ren" diktsamling – men en oppdiktet historie basert på et ekte menneske – derav lyrisk fortelling.
B&B:
Å klippe og lime fra det dokumentariske gir jo også tilgang til forgangne talemåter. Jeg får en sterk følelse av 60-tallet når jeg leser Arnes/dine formuleringer, særlig de som later til å være fra drømmedagboka hans:
«Åt en svær pølse – delte med Tutta og en pike jeg ble lei av/gikk min vei i sinne fra en bokhandel i byen/var redd døden».
Det er liksom både søtt og rørende og opplysende og hensettende. Det bringer meg til gamle tanter, blomstrete kjoler, familiebilder, snitter og småborgerlig etikette. Hardt arbeid og drømmen om Amerika. Hvordan har det vært å skrive ut i fra og å redigere i denne flere tiårgamle norsken?
A:
Jo, og her kommer kanskje min største motivasjon for å gjøre det jeg nå holder på med – ordene! Oppdagelsen av Arnes ord – hvordan hans formuleringer gir tilgang til en annen tid, en mulighet til å se det vi ikke kan se av oss selv her vi befinner oss nå – ordene er små magiske tidstunneler. Og å kunne jobbe med dette – med drømmelogikk som struktur – gjør et slikt tungt tematisk stoff lystfullt, og ja, gøy! Takk for at du minte meg på hvorfor jeg gjør dette!
B&B:
Takk, i like måte, du, det var en tidstunnel for meg også!
En tanke: Det dokumentariske gir en merverdi når man leser, det er ekstra bevegende å lese når man veit at denne mannen levde, og så valgte ikke å leve mer. Og jeg tenker at boka di er ekstra god fordi den kan hente fra alt det dokumentariske materialet. «Det vonde føles så sterkt at det er som om det vil bestå utover døden». Ah! Men dette gjør meg også litt ambivalent, for jeg vil jo gjerne at FIKSJONEN skal være sterk nok i seg selv. Hva tenker du?
A:
Jeg har diktet opp en fortelling rundt Arnes dødssituasjon, jeg vet jo ikke hva han tenkte før det skjedde. Dermed er vi likevel i fiksjonens univers – «jeg er Arne» – jeg later som jeg er Arne og dikter meg inn i hans siste timer, og forteller min fortelling om ham, gjennom ham, gjennom min forestilling om ham. Og prøver å gi et svar på det umulige spørsmålet som mange før meg har dvelt ved, hvordan kan en død person snakke og fortelle?
B&B:
Mye makt i de levendes hender.
A:
Det er vel derfor vi har fiksjon og litteratur; gjennom diktning og innbilning kan vi lage én mulig fortelling om dette. Helt tilbake til de første skrift-tekstene, som den tibetanske eller egyptiske dødeboken, har vi innbilt oss eller prøvd å få kontakt med døden, og de døde. Levd oss inn i dem, prøvd å få dem i tale, og om de svarer eller ikke – litteraturen er full av fortellinger fra de døde!
B&B:
Hvilke etiske avveininger har du gjort deg med hensyn til å skrive om ham og ikke minst sitere fra – og redigere i? – pasientjournalene hans?
A:
Dette var ikke planlagt, litt tilfeldig kom jeg på at jeg kunne sende en forespørsel og høre om journalen. Plutselig landet den i postkassen min! Nesten som en gave, slik drømmedagboka kom mange år tidligere. Stoffet jeg fikk innblikk i der var viktig, ikke bare fordi det handlet om Arne, men om psykiatriens historie – hva er terapi, hva er psykisk sykdom, hvordan har synet på dette, og psykiatrisk behandling, endret seg med tiden? Hvordan formulerer en person med dødstanker seg?
B&B:
Ja, vi får virkelig et innblikk i 60-tallets psykiatri, med Jungs arketyper, tanken om at Arne ikke har integrert det kvinnelige (jordnære) i seg – og det later til at han tidvis fikk medisiner som forsterka angsten hans?
A:
Jeg har tenkt at verdien vi sitter igjen med, kunnskapen vi får av å dele slik informasjon, veier tyngre enn personvern. Dessuten – hvem skal vi verne? Arne er død for 50 år siden. Han har ingen etterkommere, ingen nære slektninger – han var et sterkt selvbevisst og selvstuderende menneske, som også ytret seg offentlig og hadde behov for å manifestere sitt indre i maleri og tekst. Ja, han ble medisinert, som en forsøkskanin, med diverse preparater som delvis ga ham mer angst og delvis roet ham.
B&B:
En fin konsekvens som kan bringe det etiske på rett side: Jeg blir rørt når jeg leser Arnes tanker, drømmer og små tekster i Agderposten, han virker som en god og fin mann.
A:
Ja, og det er kanskje også en del av min fortelling om ham – han hadde alle forutsetninger for å klare seg. Han var svært intelligent, alle likte ham – han var til og med pen. Likevel – hans indre kvaler, angst, hindret ham i å leve ut sine drømmer.
B&B:
Du besøkte Modum Bad i høst, der han var innlagt en periode. Det kan minne om hvordan Merete Morken Andersen oppsøkte rommene Amalie Skram sov i, for å komme nærmere henne. Hvordan opplevde du dette stedet?
A:
Modum Bad er en lukket liten verden, et samfunn inni samfunnet, som et kloster eller andre tilbaketrekningssteder. Da jeg var der, så jeg grupper som var ute og trimmet i skogen, og fikk innsikt i hvor flott opplegget der er for syke. Hvordan de legger opp ukeplanen deres – det er en slags skole for psykisk syke. Arne ville gjerne legges inn igjen, men ble ikke oppfattet som syk nok. Og så endte det som det gjorde.
B&B:
Tror du han ville klart seg bedre i dag, med vår tids behandling og medisin?
A:
Jeg tror slike ting er så tilfeldige, hvem man møter både som veileder, psykolog og i gruppen. Små ting kan avgjøre store forskjeller. Men når det gjelder medisinbruken han var utsatt for – av og på med valium i større og små doser, blandet med annet – det tror jeg ville vært noe helt annet i dag. I familien snakket de om hvordan visse medisiner fremkalte og forsterket selvmordstankene hans, noe som er blitt påvist i dag, og disse er borte fra markedet.
B&B:
Det spurte han seg vel også om selv? Eller har du lagt det spørsmålet i hans munn?
A:
He he… der er det jeg som snakker for ham.
B&B:
La oss snakke om månen! Hvordan ble den så viktig for denne boka?
A:
Som nevnt, da jeg etter mange forsøk og mange år igjen ville gjøre noe med fortellingen om Arne, lette jeg etter en større kontekst å sette det inn i. Da jeg gjenoppdaget dødsdagen hans, var det en anledning til å studere 60-tallet med fokus på månekappløpet. Da fikk jeg ført flere fascinasjoner sammen, både det å dyrke månen og å studere en svært interessant historisk epoke, som slutten av 60-tallet i USA jo var – med borgerrettighetsbevegelser, hippie-tid, peace and love og måneferd. Da jeg etter hvert gjenleste drømmedagboka for tredje gang oppdaget jeg, til min lettelse, at Arne faktisk HADDE skrevet, det vil si, drømt om månen – to drømmer handler eksplisitt om måneferden og kosmonauter. Men i utgangspunktet var dette rett og slett en fiks idé – noe man ikke alltid våger å snakke så høyt om kanskje, som poet – hvor særlig intuisjonen skal sitte forrest på vogna som drar inspirasjonstoget. Men jeg fikk en idé om dette, å bygge opp to fortellinger parallelt – og så se om jeg ville klare å gjennomføre dette, og hvordan. En slags oppgave for meg selv, rett og slett.
B&B:
På første side, kan vi lese: «The goal is the moon, perhaps man´s oldest dream.» TV-reporterens ord sikter mot måneferden i 1969, men ved endt lesning er det som denne setninga også dreier seg om døden. Den er uvegerlig målet for alt. 60-tallet var liksom både fremskrittets og angstens tiår – har du sett Nattverdsgjestene av Ingmar Bergmann? En mann tar livet av seg fordi han er så redd for atombomben. Samfunnet og menneskets psyke er ikke til å skille. Kanskje var det også sånn med den – for mennesket – overskridende måneferden, som alle lot til å være engasjert i, og som hadde et stort propagandaapparat.
A:
Ja, jeg leste senest for et par uker siden en artikkel om hvordan samfunnet påvirker individets psyke – ikke minst nå under pandemien – det er også det som har vært mitt forsøk med denne boka.
B&B:
Månen selv kommer til orde et par steder – i epilogen som et lunefullt, lokkende vesen som vil bryte ut av sin bane: «jeg er lei denne døde dansen/og fryser alltid på ryggen». Den «ser enda et menneske i mørke», nemlig den snart døende onkel Arne. Månen er et forslitt tema i poesien og sangtekster, var du i tvil om å skrive om den?
A:
Ja, i stor tvil, ikke å skrive om den, men å bruke den i boka – og denne epilogen er jeg stadig i tvil om. Stadig vet jeg ikke om den er riktig der, eller hva den egentlig er for noe. Samtidig tenker jeg at en bok ikke nødvendigvis skal være helt perfekt eller riktig, men at også skjevheter og det usikre skal få plass. Det å fortelle – særlig en fortelling om et svært ømtålig tema, og i tillegg om et familiemedlem – er i seg selv en usikker ferd. Jeg håper at boka speiler den prosessen som foregår når den lages, at formen på den også spriker litt – at ikke alt har landet med føttene trygt på bakken rett og slett (som en kritiker nevnte) – og at det muligens er en kvalitet. Uten månesangen ville boka kjennes litt stutt, som om den manglet noe – en hale, ja, jeg tror månesangen er en slags slangeaktig hale som verken legger seg stille eller logrer, men som klorer seg fast til fabeldyrkroppen i bølgende rastløse sveip.
B&B:
Som halen etter en komet! At du henter fra drømmer gir jo også en inngang til det som ikke er formfullendt, med fragmenter og hendelser som kommer etter hverandre uten kausalitet – som når vi drømmer. Månen - poesien - angsten - drømmen - psykosen – en sammenheng?
A:
Ja, nettopp. Drømmelogikken er det som er det bærende i prosjektet - å tro på en slik logikk. Da jeg gjenleste Arnes drømmer, forsto jeg betydningen av drømmer – alt står der, hele hans fortelling står i drømmene hans! I drypp, fragmenterer og vrengebilder. Men likevel – det danner et bilde av et liv.
B&B:
I likhet med din bok Onkel Arne og månen!
