Siste innlegg

Et bilde på forandring: Samsnakk med Sara Sølberg

Byrået har samsnakket med Sara Sølberg, forfatteren bak prisvinnende Seismiske smell fra 2016. Sara er nå er ute med den nydelig urolige romanen Sarabande på Oktober forlag! Stikkord: Økokollaps, psykose, entomologi, endringsblindhet og Bach´s cello-suiter.

Skrivebordet. Foto: Sara Sølberg


B&B:

Gratulerer med Sarabande, en bok som i Byråets øyne bør kåres til årets store, norske klimaroman. Dette er din andre bok, hvor økokrise og kollaps settes opp mot en personlig krise – en form for økopsykose fortalt gjennom gartneren Silja sitt sameksistens-bevisste blikk. Hvordan jobbet du frem boka, og kan du si noen ord om tittelen?


S:

Takk, veldig hyggelig å høre. Den betegnes vel kanskje som en «klimaroman», men for meg er merkelapper som økolitteratur/klimalitteratur litt underlig, for med slike «merkelapper» kan det framstå litt som et smalt tema for spesielt interesserte, men jeg anser det som større, det er eksistensielt – hva vi velger å gjøre eller ikke gjøre med situasjonen vi har satt jorden i. Det handler om vår og andre arters eksistens og framtidige overlevelse.

Boka begynte først som et litt annet prosjekt høsten/vinteren 2017, men materialet som endte med å bli Sarabande tok form året etter – høsten 2018. Det er vanskelig å svare kort på hvordan jeg jobbet fram boka. Etter første boka, Seismiske smell, høsten 2016, hadde jeg en veldig klar idé om et prosjekt som jeg ville begynne på, men denne altfor klare forestillingen om hva det skulle være ble en forhindring ­– det var allerede «ferdig» i hodet mitt og teksten fikk derfor ikke plass til å leve sitt eget liv – slik skrivingen må være for meg. Jeg satte også veldig høye krav til meg selv etter den positive mottakelsen av Seismiske Smell, og jeg ble veldig opptatt av at det skulle bli en bok, istedet for å «bare skrive», noe som førte til prestasjonsangst og skrivesperre. Høsten 2016 begynte jeg også på Gartnerstudiet, så jeg bestemte meg for å legge vekk prosjektet og heller fokusere på studiet. Men jeg ville jo skrive også, så jeg tvang meg selv til å skrive én setning om dagen. Først da jeg ga slipp på den opprinnelige ideen, begynte språket å leve igjen, og det som endte med å bli Sarabande kunne få utvikle seg slik det skulle.

I arbeidsprosessen leser jeg alltid mye, både skjønnlitteratur og faglitteratur. Jeg skrev veldig mye som jeg endte med ikke å bruke – jeg har en tendens til å ville si noe om «alt» på en gang, og så må jeg samle trådene og materialet etter hvert. Jeg tror at også den ubrukte teksten er nødvendig å skrive ut for å komme dit jeg skal, og for å finne prosjektets rette form, stemme og innhold. Det var et ganske tidkrevende prosjekt, og jeg måtte gjøre en del research, klima- og naturkrisen er jo et fagområde der det skjer mye nå, så det var noen ganger jeg oppdaget endringer etter at jeg hadde skrevet noe.

Selve tittelen, Sarabande, kom tidlig. Den henspiller på dansen Sarabande og er her et bilde på forandring; både jegets tilstand, jordens og naturens. Sarabanden kom opprinnelig fra Sør-Amerika, det var en fysisk utagerende dans akkompagnert med kastanjetter, med en vill og rask rytme, før den forflyttet seg over havet til Spania, der ble den ansett som uanstendig og ble forbudt. Dansen endret seg, tempoet gikk fra 3/2 takt til langsommere 3/4 takt. Sarabanden er nå for mange mest kjent fra Bach sine cello-suiter. De som danset den opprinnelige dansen, ville ikke gjenkjent Sarabanden nå. Vi lever alle i vår egen tid og lider dermed av endringsblindhet. Men Sarabanden er også et bilde på noe som fortsetter, som binder epokene sammen. Etter at jeg bestemte meg for tittelen oppdaget jeg at Bergman sin siste film het Saraband, da med referanse til Bach og cello-suiten, noe som var en fin og passende tilfeldighet, i og med at Silja, bokens forteller, er oppvokst på Gotland, og at Bergman sine filmer har vært viktige for meg.


B&B:

Boka er bygget opp av flere stemmer, noen fra dyrenes, eller jordas eller kanskje selve eksistensens perspektiv, som står i kursiv og er flettet innimellom fortellingen om hovedpersonens sammenbrudd. Det virker som om du jobber tett opp til vitenskapelig litteratur, i likhet med din debutbok Seismiske smell. Kan du si noe om disse forskjellige stemmene, hvordan fikk de sin form?


S:

Jeg skrev disse stemmene parallelt med at jeg skrev hovedhistorien, i tekstene du referer til har jeget tatt perspektivet til insektene, mikroorganismene, de som lever i jordsmonnet, fuglene. Vesener som lever her sammen med oss, men som vi lett glemmer at vi er fullstendig avhengige av. Ettersom jegets psykose utvikler seg, oppløses hennes egne grenser og hun evner å sanse og ta andre veseners perspektiv, grensene hennes til omverden er så skjøre at de til sist oppløses fullstendig og hun nesten blir disse organismene. Litt lenger ut i boken, i løpet av innleggelsen mister hun kontakten til utsiden på godt og vondt – denne evnen forsvinner, samtidig som hun får det bedre og finner fram til seg selv igjen, hva nå det innebærer.

Og ja, jeg leste mye naturvitenskaplig litteratur underveis, biologi og da særlig entomologi, som er læren om insekter. Jeg har alltid vært interessert i biologi, så det faller meg naturlig å skulle bruke dette i skrivingen.


B&B: Det er en lang referanseliste bak i boka med mye faglitteratur, som nærmest blir en del av den. Hvordan du jobber med annen litteratur, opp mot ditt eget arbeid?


S:

Ja, som nevnt over, leser jeg alltid mye i en arbeidsprosess, både faglitteratur og skjønnlitteratur. For meg er skrivingen en form for dialog med fortiden, samtiden og framtiden og jeg liker å trekke inn – eller referere/sitere til andres tekster for å åpne ­ både dette rommet – altså hvor jeg og leseren befinner seg, men også bokens rom, og inkludere leseren i dette tidløse og fantastiske. Derfor ønsker jeg å innkludere en sitat- og referanseliste bakerst i boken, både for å gjøre dette tilgjengelig for leserne, men også som en takk til andres tekst.


B&B:

Mange av tekstpassasjene i boka bærer preg av lange tankerekker, de består av grundige og fantastiske formuleringer som får meg til å tenke på tekstblokkene som noen slags bevissthetsraderinger. Hva er en god setning for deg, og hvordan jobber du frem en slik?


S:

Et fint og litt vanskelig spørsmål å svare på. Noen ganger kommer en setning eller en tekst i sin helhet uten at jeg bearbeider den. Tekster kan komme når jeg er ute og går, kjører tog, eller når jeg gjør og tenker på helt andre ting. Den beste tilstanden er når tid og rom forsvinner og språket lever sitt eget liv, som om jeg bare er et redskap eller en slags trakt, som jeg drev med en form for tungetale. Andre ganger skrives setningene langsomt fram med mange utskiftninger og endringer. Jeg kan sitte en hel dag og knote med et lite stykke tekst uten å finne løsningen. Hvis jeg står fast, går- eller løper jeg en tur, og ofte dukker løsningen opp av seg selv når jeg slutter å tenke på det. I redigeringsprosessen leser jeg ofte tekstene høyt, rytmen er viktig. Ellers bruker jeg en del «klipp og lim»: jeg skriver ut og klipper fysisk vekk setninger og tekster som forstyrrer, jeg legger alt materialet utover gulvet og kryper rundt mellom sidene mens jeg forsøker å finne rett plass for de ulike bitene. De bitene som jeg ønsker å beholde, men som kanskje ikke passer inn akkurat da, gjemmer jeg på, så finner de sin plass til slutt. Skrivingen er for meg som et gigantisk puslespill hvor jeg ikke vet hva det ferdige bildet skal være før det én dag går opp.


B&B:

Kunne denne boka vært skrevet for fem år siden?


S:

Ja, tematisk og innholdsmessig kunne den det, klima- og naturkrisen og menneskets psyke var på samme sted den gang, men språklig og litterært kanskje ikke, jeg håper i allefall at det har utviklet seg etter debutboken. Og så tror jeg at jeg kanskje måtte skrive Seismiske smell for å komme i kontakt med stoffet som førte til ­– og gjorde at jeg kunne skrive Sarabande.



En Gulløye som var på besøk. Foto: Sara Sølberg.