Skikkelse (eller: long covid lærer naken dame å håndsy bok)

Ny bok av Byråets Ane Nydal ute nå!

Berit Bureau: Hei Ane! Hva holder du på med om dagen?

Ane Nydal: Kjære Berit, takk som spør! Jeg har vært satt ut av spill med long covid siden februar. Jeg verker av virkelyst her jeg ligger (påkledd) i senga dag etter dag. Derfor søkte jeg om et ISBN-nummer, bestilte blått papir, og bretter og syr eksemplarer av den lille boka (trykksaken, pennesaken, sysaken) Skikkelse. Jeg har orka å lage 10 bøker hittil.

Berit Bureau: Som byråets manifest sier: Vi gir ut det vi vil når vi vil...?

Ane: Ja, og man kan jo også lage hva man vil, med materialet man har for hånden, og med tekster som allerede er skrevet, men som ennå ikke har funnet et hjem.

Berit Bureau: Hva slags tekst er Skikkelse?

Ane: Når man tvinges til å være uvirksom, kommer minnene – og jeg huska på en skikkelse jeg så da jeg var på en lengre reise. Jeg sto i motsatt ende av ei gate og klarte først ikke å avgjøre hva den var – var det ett menneske, var det to, var det et vesen fra mytene eller var skikkelsen tvert imot så nådeløst virkelig – og samtidig så fjern fra mine livserfaringer – at jeg ikke forsto hva jeg så? Hva så når man ønsker å skrive om livsvilkår man ikke kan begripe, hvordan gjør man det? Det er utgangspunktet.

Berit Bureau: Selv korte tekster krever en skriveprosess. Hvordan har den vært, hvis du ikke orker å skrive?

Ane: Jeg har først og fremst kutta i et par eldre versjoner. Først beskrev jeg dette synet med mange adjektiver, med markører på hvor i verden vi var, hva som fantes i gata av butikker og serveringssteder, hva jeg selv følte og tenkte, at jeg var så ung. Nå ribba jeg teksten for sånt, og det ble i stedet en rein beskrivelse, et forsøk på en presis registrering av skikkelsens bevegelser og hvordan detaljene framkalles ettersom den nærmer seg. Jeg ville gjøre den mer universell og mindre backpackeraktig. Den er vel inspirert av nyromanen, og av Alain Robbe-Grillets usentimentale novelle om noen barn på en strand. De bare går langs kyststripa, bølgene og skrittene skildres uten dikkedarer – for å bruke et gøyalt ord. Men når jeg snakker om min egen lille tekst på denne måten føler jeg at jeg gjør den viktigere enn den er. Det er noen få sider skrevet med penn. Skriveprosessen var i alle fall en undersøkelse av form, stil, av utsigelsesmodus. Iblant må man utforske ulike innganger for å få ideen til å sitte.

Berit Bureau: Kan det være noe positivt med fatigue-tilstanden, i tilfelle hva?

Ane: Man setter et ganske lite klimaavtrykk når man knapt gjør noen ting! Jeg får også tenkt mye på litterær form her jeg ligger. På hva og hvordan jeg skal skrive i framtida. Kanskje blir det noen lengre greier som kan hete Forsakelsens år? Drivet gløder selv om kroppen er på lavbluss. Iblant klarer jeg å lese. Jeg tar igjen feministens forsømte titler på lydbok, som Amtmandens døtre og Anna Karenina. Jeg løftes av å høre intervjuer med forfattere og kunstnere – om veien fram til der de er nå (sjekk ut podcasten This Cultural Life!). Jeg er også ganske godt "opphørt" på den infrarøde teknologien i James Webb-teleskopet, og hvordan man vil analysere atmosfærer rundt tre av de sju eksoplanetene i Trappist-1-systemet, oppdaga i 2017, for å leite etter liv. Det er så spennende at vi kanskje vil oppdage mikrober innen bare ti år! Og også biologiske og teknologiske spor som kan indikere liv enda lenger vekk. Det finnes et utrolig yrke: Astrobiolog! Samtidig tenker jeg på at sola en gang vil brenne opp og vår klode forsvinne, det er uunngåelig – men av en eller annen grunn er det fortrøstningsfullt. Dagene renner ut gjennom fingrene mine, men universet ekspanderer – både i vårt kunnskapstilfang og helt reelt. Det er da flott?

Lyst å få håndsydd ei lita lefse? Ta kontakt her.

Du kan også lese litt mer om den, og andre trykksaker, først.